Det var år 7hundre, da folk levde i små landsbyer rund store skoger. Live var enkelt den gangen men kunne også by på vanskeligheter. På den tiden var det mange myter og skrekk historier om det mørke vesenet. Mange valgte og ikke tro på sånne historier og myter. Men det var noen som trodde på det, de fleste var barn. Og det var spesielt to barn i 13 års alderen som trodde på disse historiene, og dem skal du få høre om nå.
Vanja var en jente på 13 år, hun hadde langt blondt hår og smaragd grønne øyne. Hun var ikke som andre jenter på hennes alder. Hun likte å være med guttene og jakte i skogen. Hun ville ikke være en typisk jente som satt igjen hjemme og sydde klær. Hun likte spenningen mest. Aller mest likte hun og være med bestevennen sin Jake. Jake var en modig gutt. Han var mye flinkere enn alle andre på hans alder til å jakte.
Vanja og Jake hadde begge hørt historiene om Det mørke vesenet, og begge to trodde på det. Mange ganger når mennene skulle ut på jakt kom dem alltid med historier om hvordan dem hadde kjempet mellom liv og død med dette mørke vesenet. Vesenet kom bare ut om natten og drakk blodet til alle det kom over. Vesenet så ut som et menneske på utsiden, men på innsiden gjemte det seg et monster. Det mørke vesenet viste bare det sanne seg når det fikk farten av menneske blod.
Det var nesten umulig og nedkjempe vesenet, det som kunne nedkjempe vesenet var og stikke en dolk inn i hjertet.
Jake og Vanja hadde mange ganger prøvd og finne dette vesenet, men dem fant det aldri. Enten fordi moren deres hadde ropt på dem eller fordi dem hadde blitt for redde. Men vær gang hadde dem turt og gått litt lengre inn i skogen. Men nå skulle dem ikke gi opp, dem skulle finne dette vesenet og fange det. Dem skulle fange det og ta det med seg tilbake til landsbyen for og bevise til dem som ikke trodde på det, at det fantes og dem ville også bli de største heltene i mange landsbyer.
-Jake vi må begynne å lage en plan om hvor vi skal begynne og hvor vi skal gå.
– Jeg har allerede laget den planen, vi skal gå nord. Det er derifra jegerne sier det er. Sa Jake avslappet. Jake lå på en grein oppe i et tre. Vanja likte ikke høyder og holdt seg på bakken. Høyder var det svakeste punktet for Vanja og nesten alle visste det. Vanja likte ikke det. Hun ville ikke at noen skulle vite at hun var svak. Grunnen til at hun ikke ville bli sett på som svak, var fordi hun var en jente, og på den tida var det meninga at jentene skulle være hjemme og sy klær, lage mat og sørge for at arven går videre. Men Vanja ville ikke gjøre noe av dette. Hun mente at jenter også kunne jakte og gjøre det som var en manns oppgave.
Moren så på henne som en skuffelse, faren så på henne som en stolthet. Mange i landsbyen så opp til henne, samt mange så ned på henne. Men Vanja brydde seg ikke. Hun brydde seg ikke om hva folk sa om henne. Men en ting hun ikke likte og det var å bli kalt for svak.
- Men er vi helt sikre på at vi skal gjøre dette da? Hva vil foreldrene våres si når vi bare stikker av? Spurte Vanja nervøst, hun tenke på hva hennes far ville gjøre om hun bare forsvant. Faren ville ta det så tungt, og noe støtte fra hennes mor ville han ikke få. Moren ville nok bare se på det som en lettelse.
Hun kikket opp på Jake, han hadde øynene igjen. Jake var en rolig person. Han tok alt helt avslappet og brydde seg ikke så mye om hva andre tenkte eller sa. Han tok bare livet helt med ro og brydde seg ikke om noe som helst.
- Næææ, vi legger igjen en beskjed. Dem vil nok forstå. Svarte han med et lite smil på munnen. Så hoppet han ned og gikk mot bålet han hadde tent, og la på mer greiner. Jake hadde aldri hatt noen skikkelig oppvekst. Moren døde i barselseng og begrunnet det så hatet faren hans han. Faren mente det var Jake sin feil at moren gikk bort. Eneste grunnen til at faren ikke hadde gitt Jake opp enda var fordi Jake var så god i jakt.
Vanja og Jake reiste mitt på natten. Før på kvelden hadde Vanja latet som om hun hadde lagt seg. Hun hadde gitt faren en ekstra god klem, moren ville ikke bli klemt så lenge. Hun hadde sagt at hun elsket dem og gått meg korte skritt mot rommet sitt. Jake hadde ikke gjort så stort ut av det, han hadde bare ønsket foreldrene en god natt og lagt fra seg en lapp før han hoppet ut vinduet. Han og Vanja skulle møtes i skogen med treet sitt.
Natten var kald, det begynte å bli vinter. Om noen dager ville snøen komme. Dem måtte være hjemme til da. Jake hadde ikke pakket nok til å holde ut en vinter natt. Det ville bli for tunkt for dem begge og bære så mye mat og ull.
Da Vanja endelig kom begynte dem og gå med en gang. Jake kunne se på Vanja at hun var nervøs. Hun gikk og mumlet for seg selv og så seg mye rundt. Jake la en hånd på armen hennes.
- Vi er hjemme igjen om tre dager, jeg lover. Sa Jake selvsikker, men innerst inne lurte han på om han klarte og få dem helskinnet hjem
- Men tenk om dem sender mange av jegerne ut etter oss? Vanja skal da hun sa orde jegerne, begge fedrene deres var jegere. Hun var bekymret om hvor mye dem ville bekymre seg for dem.
- Vanja, du bekymrer deg for mye, ta det med ro sånt som meg. Sa Jake og lo en avslappet latter.
Dem hadde gått i noen timer da dem hørte en lyd. Det hørtes ut som om noen suste forbi dem på bakken. Begge to stoppet opp. Dem så på hverandre. Begge to var like redde
- Hva er den lyden? Spurte Vanja til Jake. Jake trakk på skuldrene. Han visste ikke helt sikkert. Men hadde en anelse. Lyden kom nærme og susingen ble fortere. Det var tydelig at det var en person, eller et vesen som holdt på og tulle med dem.
- Hvem er det? Kom frem og vis deg selv! Ropte Vanja. Og med ett sluttet vesenet og springe. Det raslet i buskene, og Vanja og Jake tok fram sverdene og knivene sine. En ond latter hørtes og en dame kom frem fra trærne.
Hun var noe av det vakreste vesenet Vanja hadde sitt, samme med Jake også. Dem måtte nesten blunke for og se om dette var virkelig. Men så skjedde alt sammen helt fort. Vanja og Jake datt sammen og alt ble svart. Ingen lyder hørtes og dem følte ingenting. Vanja våknet opp på bakken. Hun lå vondt og satte seg opp. Noen meter borte fra henne lå Jake. Han blødde fra hode, det så ikke bra ut. Vanja sprang bort til han –Jake, Jake!. Han våknet ikke. Vanja prøvde å stoppe blødningen helt til hun hørte noen bak seg. Hun snudde seg rundt. Det var det samme vesenet fra natten. Vesenet som var så pent og vakkert at man ble mållause. Men et vesen så var så farlig. Vanja klarte ikke og holde seg mer -Hva har du gjort mot han? Krevde Vanja om og få vite, vesenet bare smilte - Hva har du gjort mot han? Spurte jeg! Sa Vanja og tok et skritt mot vesenet. Vesenet lo –Han er død. Jeg drepte han, jeg drakk blodet hans. Vanja rygget et skritt tilbake og ristet på hode, hun kunne ikke tro det. Hun gikk bort til Jake og satte seg ned ved han -Hva skal du nå da, ditt tåpelige menneske? Spurte vesenet. Vanja prøvde og finne pulsen hans. Hun fant ingen, hun skjente på hjertet hans men det slo ikke. Vesenet forsto hva hun holdt på med og begynte og le igjen -Gi opp, han er død. Bare innse det ditt menneske. Vanja ble sint og reiste seg opp og begynte og gå mot vesenet -Hva er du? Siden du hater mennesker så mye at du dreper en gutt på bare 13 år? Spurte Vanja med en stemme som skalv. Hun var nesten på gråten, men hun skulle ikke gråte og vise hvor svak hun var – Jeg er Mørkes vesen, eller et annet navn Vampyr. Vanja gispet, hun hadde hørt om dette vesenet siden hun var liten og hun hadde drømt om og få møte ett. Det samme hadde Jake også men nå var han død. Hun tok seg sammen, hun skulle ikke vise til dette vesenet at hun var svak.
Vanja så seg rundt, først nå innså hun at hun var inne i en gigantisk grotte med mange huler -Hvor er jeg? Spurte Vanja sterk i stemmen -Du er i vampyrrike. Det er her alle vampyrene bor. Svarte vampyren -Hvorfor tok du oss her? Spurte Vanja og visste at stemmen skalv noe kraftig nå. Vampyren gikk i mot henne mens Vanja rygget bakover til hun traff steinveggen -For og si det på en pen måte, du er middag, vi trenger litt ferskt blod, det er lenge siden vi har fått tak i noen så unge mennesker -Men jeg er vel ikke nokk til alle vampyrene vell? Vanja var kjempenervøs -Jeg vet det, det er aldri nok til alle, vi må sloss om det. Så er du heldig så er det noen som dreper deg fort. Sa Vampyren og lo litt av uttrykke til Vanja -Vel det er snart lyst ute så da kommer vel resten av vampyrene, du får sette deg ned og slappe av du ser ikke så god ut. Sa vampyren rolig. Vanja satte seg ned. Hun måtte finne ut en plan om hvordan hun skulle få seg ut. Problemet var at hun aldri hadde vært så god på planer. Det var alltid Jake som lagde planene, og nå var han død.