Himmelen var skyfri, og solen kom opp over tretoppene, men det var drepende kaldt i luften og vinden herjet. Det var en tidlig september morgen for å være nøyaktig, tåken lå tykt mellom grantrærne. Bladene hadde begynt og dale ned fra trærne som var et tydelig tegn på av vinteren var på vei. Vegar, Petter og jeg tok oss en tur til den gamle motstands hytta som lå inne i Røstedalen.
Jeg kunne se skimtet av en bekjent skapning komme ut av landskapet. Det var en jakthytte fra krigens tid. Jeg hadde fått vite om den fra min far som var en viktig motstand person mot nazistene under andre verdenskrig. Her bodde de under krigen og utførte sine sabotasje angrep mot tyskerne.
Den brunmalte trehytten skilte seg ut fra den frodige naturen. Vi gikk gjennom den tett bevokste skogen, fra der vi sto nå, var en liten, nesten gjennomgrodd sti som slynget seg ned mot hytta. På sørsiden av hytta, stod det et båt skur i skråningen ned mot vannet. En gammel og slitt ro båt lå like nede i vannkanten.