For det første vil jeg takke foreldrene mine for at de valgte å få meg. Takk for at akkurat jeg fikk bli det minste av barna. Lillesøsteren som alltid fikk de minste porsjonene mat og godteri, og hun som alltid måtte arve klær istedenfor å få nye. Hun som fikk det minste rommet.
Men rommet mitt skal jeg ikke klage på. De valgte faktisk å flytte fra Nord-Norge til Oslo, og jeg vil heller ha et bøttekott i Oslo enn en hel toppetasje i Nord-Norge. Du kjenner kanskje ikke noen nordlendinger? Det skal du i så fall være glad for. Nordlendinger er som gamle mennesker, ekstremt irritable og den minste kommentar kan gi en eksplosjon av banneord og kallenavn fra et enormt utvalg av kjønnsorganer fra forskjellige dyr.
Så takk gud for at jeg slapp å bli en av dem. Jeg er nå en ordentlig Oslo jente. Café er et must, og dagen min fungerer ikke uten en kaffelatte med hasselnøttsirup. Hva skulle jeg gjort om mor valgte og ikke gi meg månedslønn? Uten de 3000 kr ville ikke livet vært verdt å leve. Det er det som er fordelen med å være skilsmissebarn skjønner du. Du har to foreldre med egen inntekt som du kan mase på. Sier den ene nei, spør du den andre. Sier den andre nei, forteller du at den ene aaalltid gir deg det du vil ha. Det kan ofte bli en liten konkurranse. Begge foreldrene vil være den mest gavmilde og snille. Jeg takker i hvert fall ikke nei til to rom, to PCer, to skap med klær… listen fortsetter og fortsetter. Takk for at dere går etter det barnslige konkurranseinstinktet deres.