Jeg går på stien. Den nydelige, flate og grusete stien. Alle de små steinene er som folk. De folkene jeg møter igjennom hele livet. Stien er livet mitt. Alle treene som skygger for stien er problemer. Ulike problemer jeg møter i hverdagen. Store og små. Alle problemer må rettes opp og ordnes. Selv om de er små og ubetydelige, så må de hanskes med en viss respekt. For små problemer kan bli store hvis du gir dem litt tid.
Jeg kommer til et kryss der jeg kan velge to ulike veier å gå. Jeg kan ta den svake nedoverbakken. Der alt er en dans på roser. Der jeg får akkurat den utdanningen jeg vil, og greier den med glans. Den veien der jeg får drømmejobben, drømmemannen og verdens beste barn. Der jeg gifter meg, har det største, fineste og mest spektakulære bryllupet i hele den vide verden. Der mine svigerforeldre er verdens beste. De sitter barnevakt akkurat når jeg føler for det. Og hvis jeg og mannen min har lyst til å dra til et varmere strøk i noen dager, så stiller de gjerne opp. De vil oss alt godt. Tar jeg denne stien får jeg alt jeg peker på, både som barn og voksen. Som ungdom fikk jeg være ute så lenge jeg ville. Jeg fikk dra på fest, og det var ingen som ringte å spurte om når jeg kom hjem.