Hvor går ytringsfrihetens grenser?

Dette kåseriet inneholder fakta om ytringsfrihet, ytringsfrihetens grenser og saken rundt Agnar Mykle og "Den røde rubin".

Karakter: 5/4 - trekk for litt sjangerbom

Sjanger
Kåseri
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2012.04.16

Vi kjenner alle til ytringsfriheten. Vi kjenner alle til retten til å si og mene det vi vil uten å bli straffet for det. Vi kan si det vi mener om religiøse forhold, politiske forhold, moralske forhold osv., så lenge vi ikke krenger noen eller gjør noe som strider mot lovene. Alt dette står i grunnloven vår. Nå skal man ikke si at alle kjenner til ytringsfriheten og dens grenser selv om vi bor i Norge, i og med at enkelte nordmenn liker å kalle våre nye landsmenn ting de ikke liker å bli kalt. Men samtidig er det greit for enkelte å kalle hverandre “neger”, “svarting” og andre ord som i dag blir sett på som skjellsord så lenge begge personene er “negere” eller “svartinger” eller hvis de kjenner hverandre godt nok. Det er derimot ikke greit hvis en hvit person sier de overnevnte ordene til en mørkhudet. Dette er på grunn av at det ofte blir brukt i negative sammenhenger som skjellsord. Men hvorfor skal da enkelte få lov til å bruke de ordene når ikke alle får lov?  Det er da ikke særlig rettferdig.

 

Et eksempel som de fleste kan kjenne seg igjen i når det kommer til temaet ytringsfrihet, er karikaturtegningene av Muhammed. Jeg skal ikke diskutere hvorvidt dette var respektløst ovenfor enkelte grupper mennesker eller om tegningene burde blitt trykket eller ikke, det får andre ta seg av. Jeg vil bare få frem det at verken de som tegnet karikatur-tegningene eller de som postet dem stod i noe som helst fare for å bli straffet - verken med bøter, fengsel eller å miste jobben. Dette viser hvor lang man kan strekke ytringsfriheten. Man kan tegne profeten Muhammed med en bombe i turbanen og “krenke” andre på den måten, men vi må endre flere barnesanger og barneeventyrer fordi de inneholder ord som for eksempel dverg, fordi det er krenkende mot kortvokste. Så nå skal “snehvit og de syv dvergene” plutselig bli gjort om til “snehvit og de syv kortvokste”. Det gjelder også barnesanger fra da jeg selv var ung som inneholder linjer som “Vesle negerdukke sover jevnt og trutt, sammen med en deilig gul kinesergutt” eller noe i den duren. Dette må vi få en slutt på, men det å tegne en person som betyr utrolig mye for veldig mange mennesker med en bombe på huet, nei det er ikke noe problem. Det er nok ikke bare jeg som synes grensa er uklar.

 

Det er kanskje fler av dere som vet at man kan gå svært langt i å uttale seg om ting, poste ting på nett, trykke ting i aviser og lignende uten å få en frykt for at man kan bli straffet. Men det handler også mye om respekt. Man er nødt til å si sin mening på en ordentlig måte og det bør inneholde rettmessig kritikk og ikke bare enkle ord som “idiot”, “dust”, “taper” osv. En er nødt til å få frem meningene sine uten å håne andre eller uttrykke hat. Man må også være forsiktig med informasjon man deler om andre og måten man deler informasjonen på. En kjent sak i forhold til dette er Myklesaken – saken rund Agnar Mykle sin roman “Sangen om den røde rubin”, som foregikk i 1956-57. Denne romanen ligger under kategorien forbudte bøker, men hvorfor det? Den ble politianmeldt på grunn av dristige seksualskildringer/pornografisk innhold og fordi enkeltpersoner følte seg også krenket av innholdet nettopp fordi de selv var en del av innholdet. Grunnloven forbyr sensur og andre former for meningskontroll, det er det den står for. Hvorfor skal det da lages rettssak ut av en roman? Det er en liten del av grunnloven som sier at den ikke skal være til hinder for at det kan vedtas straffebestemmelser til vern mot misbruk av ytringsfriheten, men var romanen da misbruk av ytringsfriheten i seg selv? Boka ble til slutt forbudt og konfiskert i 57, men Mykle selv og forlaget ble frikjent. Jeg synes dette strider litt mot hverandre, de kunne ikke ta Mykle selv for brudd på ytringsfriheten, men de konfiskerte romanen og gjorde den forbudt? Vel, rettsvesenet på den tiden var vel ikke helt ferdig med å utvikle tankene om hvor de stod i forhold til ytringsfriheten. Eller kanskje det var delt? Den ene siden ville at Mykle skulle straffes og at romanen skulle blir forbudt, mens den andre siden ville at romanen fortsatt skulle gis ut og at Mykle skulle bli frikjent og resultatet ble at de måtte møtes på halvveien.

 

Men over til hva i romanen som faktisk gjorde at den ble forbudt. På 50-tallet var ikke Norge som vi kjenner det i dag, det var nemlig husmorens tiår. Det skulle være en liten kjernefamilie, med kone, mann og barn og de skulle leve på en rosa sky og ha det perfekte liv (kona skulle selvfølgelig være hjemmeværende, dersom noen stiller spørsmål til det). Erotikk var tabu og ingen skulle snakke om det, og i alle fall ikke skrive om det. Da kommer romanen til Mykle inn, og ikke minst hovedpersonen Ask. Han får barn med to kvinner, har ikke noe godt forhold til noen av dem (giftet seg altså ikke med noen av dem, som man selv skjønner at ikke var så populært på den tiden). Men likevel var det var det ikke akkurar dette som gjorde at boken ble mislikt av mange, men måten boken detaljert skildrer hvordan Ask har samleie med utallige kvinner på. Flere oppfattet det som kritikk av måten folk levde på, på denne tiden til tross for hvordan folk ville oppfattet boka på den dag i dag. Jeg vil tørre å påstå at boken ikke hadde blitt forbudt i Norge i dag hvis den ble publisert nå. Det er mer unormalt å leve som en kjernefamilie fra man er ung i dag enn det er normalt. Folk har sex med hvem som helst og hey, man trenger ikke gifte seg for å få et bra liv. Jenter kaller hverandre “løs” og “hore” og gutta får positive tilbakemeldinger når de forteller gutta om hvem de pulte i helga. Emnet er ikke lenger tabubelagt, det gis ut erotikk-bøker og man er mye mer åpen når det kommer til seksualitet enn det man var på den tiden. Vi ser sex på TV, vi snakker om det med de fleste og man kan være åpen om egen seksualitet uten å få pes for det.

 

Vi bruker ytringsfriheten vår støtt og stadig, uten engang å tenke på hvor heldige vi er som har den. Det vi er nødt til å huske på er ikke å misbruke den, vi må vite hvor grensen går og hvordan den bør brukes. Bare tenk på alle de kommunistiske landene som ikke har ytringsfrihet i det hele tatt. De som daglig får sparken fra jobben fordi de får et raseriutbrudd og kaller sjefen for idiot. Eller de som får fengselsstraffer eller store bøter fordi de ikke er enige i hvordan landet styres og snakker for høyt om det. Til slutt skal jeg leke Muhammed og komme med mitt siste bud til dere: Gi uttrykk for deres misnøye hvis dere har noen, si akkurat hva dere mener så lenge ikke andre blir krenket eller såret og ikke la andre fortelle dere hva dere skal si og mene!

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst