Blikket er det første jeg legger merke til i det jeg trapper opp et ekstra skritt for å bli med på en rundtur. Gammel, utslitt og morsk, men likevel skimtes et lite snev av tristhet. Nesa er stor som en kongle. Hoven og porete. I det han åpner kjeften for å fortelle hvor mye han skal ha legger jeg merke til gulltanna på venstre side. Stammingen til den gamle mannen er det andre jeg undres over, i det han forteller at dette er hans siste runde før han er ferdig for dagen.
Jeg får nemlig alltid en slags følelse. Denne gangen også. Jeg undrer på om det kan være lukten, omstendighetene eller om det rett og slett er det faktum at det er en felles transport. Jeg kan se på alle, og alle ser meg. Selv om det er onsdag og snart helg, er det ingen unntak for stemningen. Dyster og stille. Akkurat som om alle har koblet av fra virkeligheten. Jeg går gjennom den trange gangen hvor jeg ser to gode kompiser sitte tett inntil hverandre i de små setene. Ingen sier et ord til hverandre. Den ene av dem sitter og ser ut av vinduet, mens den andre ser ut til å rangere utseende til personene foran seg ubevisst fra verst til best.
En gammel dame ikledd en rutete jakke trykker på den røde stoppknappen i det bussen passerer Lundsbroa. Hun reiser seg før den gråhårede bussjåføren i det hele tatt har enset at noen skal av på neste bussholdeplass. To mørkhårede jenter kommer inn på samme busstopp. De setter seg rett foran meg, og begynner fra første stund å snakke sladder fra forrige helgs festligheter. De fniser, og hiver seg over hverandre og hvisker smått i hverandres ører. I det samme den ene mørkhårede jenta tar opp sminkepungen for å legge det siste laget før hun er klar til å stige av bussen. Bussen stopper. Kristiansands nye moteikon kommer inn bussdøra. Slimfit jeans, leopardpels og svarte solbriller - selv når sola ikke skinner. Med sko høye som Mount Everest, er det like før hun flyr som et jetfly fremover i gangen i det bussen kjører ut fra bussholdeplassen.
De to kompiser overdøver summingene. I det jeg kaster et blikk på dem, sitter begge og peker ut av vinduet. Det snør. Snøen har lagt seg som et hvitt teppe over den kalde bakken. Bussjåføren får et oppgitt blikk i det han setter på vindusviskerne for å få god sikt fremover. En gråhåret mann som sitter helt fremme i bussen, prøver desperat å få i gang en dialog med den nedskrumpede bussjåføren som bare sitter der. Han svarer på det han må, verken mer eller mindre. Gråstæren i håret hans får han til å se superstresset ut, i det samtalen ikke går som den burde.
Bussen kjører i høyre felt på vei til Sørlandsparken. Bilene ser små ut fra der jeg sitter i det bakerste setet. Jeg har sikt over kunsten. Bussen er akkurat som et åpent kunstgalleri. Alle de dyrebare maleriene er byttet ut med dyrebare mennesker som har hver sin historie.
I det vi passerer Varoddbroa, ser jeg bussjåføren trekke på smilebåndet i det han samtidig myser. Han hiver på seg noen gamle solbriller som garantert må være fra 50-tallet. Samtalen mellom guttene er begynt å komme seg. Det snakkes om Forca4, som visstnok ut i fra samtalen skal være et av de råeste bilspillene som er ute på markedet. I det busslukene går opp og igjen, blafrer pelsen på Canada Goose-jakken til en av de mørkhårede jentene som fremdeles sitter og fniser.
Tre gamle damer plyndrer de fire setene helt fremme ved Sørlandssenteret. Alle damene går ikledd den siste vintermoten med lilla boblejakker. Hendene er fulle av poser fra både lekebutikken Brio, Garnhuset og H&M. Den ene av dem har en fransk malerhatt som hun stadig retter på. Fra bakerste rad kjenner jeg duften av utallige parfymer, blandet med gammel svette.
En ung gutt spiller Heavy Metal for resten av bussen gjennom det røde headsettet. De gamle damene kikker og observerer. Om blikk kunne drepe, hadde ikke gutten med det røde headsettet levd mye lengre. Han enser ikke et eneste blikk, i det han ser ned på I-poden og bytter sang. Lukten av sigaretter og tobakk sniker seg innpå i det en gammel mann med langt, brusete hår kommer sjanglende inn på bussen. Han setter seg ved siden av de tre gamle damene, og gjør de oppskakede. Lyden av dørene som åpnes og lukkes minner meg om lyden i det en flaske med kald Cola åpnes. Dørene åpnes og lukkes, og det blir gradvis færre på bussen. Bare fire stykker igjen.
Bussjåføren er ferdig for dagen, og stopper bussen. Han reiser seg, og vrir hodet rundt skranken der han sitter: ”H..h..her er siste s…st…st..stopp. Jeg er ferdig f..fo..for d..dag..dagen!”