Blikket er det første jeg legger merke til i det jeg trapper opp et ekstra skritt for å bli med på en rundtur. Gammel, utslitt og morsk, men likevel skimtes et lite snev av tristhet. Nesa er stor som en kongle. Hoven og porete. I det han åpner kjeften for å fortelle hvor mye han skal ha legger jeg merke til gulltanna på venstre side. Stammingen til den gamle mannen er det andre jeg undres over, i det han forteller at dette er hans siste runde før han er ferdig for dagen.
Jeg får nemlig alltid en slags følelse. Denne gangen også. Jeg undrer på om det kan være lukten, omstendighetene eller om det rett og slett er det faktum at det er en felles transport. Jeg kan se på alle, og alle ser meg. Selv om det er onsdag og snart helg, er det ingen unntak for stemningen. Dyster og stille. Akkurat som om alle har koblet av fra virkeligheten. Jeg går gjennom den trange gangen hvor jeg ser to gode kompiser sitte tett inntil hverandre i de små setene. Ingen sier et ord til hverandre. Den ene av dem sitter og ser ut av vinduet, mens den andre ser ut til å rangere utseende til personene foran seg ubevisst fra verst til best.