Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Nytt, ukjent

Nytt, ukjent

Gripende novelle med "liv" som tema om ei gravid 14 år gammel jente.

Skrevet på tentamen i 10. klasse med svært god tilbakemelding fra lærer.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
30.01.2012


14 år, såvidt begynt livet. Det virkelige livet. Det er rundt den alderen øynene virkelig åpner seg opp, verden viser seg for deg, på en måte den aldri har vist seg før. Grusommere enn dine barndomstanker, men allikevel uskyldig nok til ikke å gi deg skyldfølelse for alt vondt i verden. Du får sett hvor bra verden kan være, hvor lite som skal til for og tippe deg opp i lykkerus. Men verden kan også dra deg med seg, langt ned, på et blunk, og det kan føles ut som om alt du engang hadde plutselig blir borte.

 

Jeg kom hjem, ante ingen fred og fare. Dagen hadde vært stille. Nesten altfor stille. Jeg kom inn døra, det var på en måte vanskelig å tenke. Alle tankene var samlet i en boble, bare seilte forbi. Jeg var der, men tankene mine var en annen plass. Ubevisst. Jeg var blitt stor nå. Vendt meg til alle blikkene, og spørsmålene, ikke minst. De hadde tatt det ganske bra, bedre enn jeg hadde håpet å tro. Til det faktum at jeg faktisk går rundt og bærer på et liv på ca. 3 kilogram, akkurat nå.


 

Jeg følte ikke at folk hadde mistet respekten for meg, jeg hadde jo vært uansvarlig. Det var min feil, men jeg kunne ikke stoppe livet som var på vei nå. Det hadde jeg ikke hjerte til å gjøre. Det hadde vært en lang diskusjon. Meg, mamma og pappa rundt kjøkkenbordet. Drøftet i over to uker. Jeg hadde allerede vært 4 måneder på vei den gangen. Jeg oppdaget det sent. Likevel kunne jeg ikke hjelpe for og føle skyldfølelse ovenfor mamma og pappa. De var blitt aldeles fort grå i hårene, det så jeg. Alle andre så det også. De var slitne.

 

Hva skulle jeg ellers gjort, tatt et liv? Tenk om det hadde vært meg...

 

De måtte uansett ha blitt nødt til takle dette på ett eller annet tidspunkt. Noen år senere selvfølgelig, men med den samme bragden.

 

Alt stoppet plutselig opp. Tankene stoppet helt opp. Øynene sperret opp. Smerte. Smerte som jeg aldri før hadde opplevd. Det gjorde vondt, som om noe holdt på å knuse inni meg. Psykisk smerte. Kroppen prøvde å vike bort fra smerten, men klarte det ikke. Jeg ble sugd ned i et hull av mørke, og klarte ikke å puste ordentlig. Verden ga etter. Øynene rullet rundt i bakhodet på meg. Jeg kjente to hender gripe om meg. Mamma ropte inn i øret mitt.

«Kom deg på bena, vi må til sykehuset fort. Jeg vet det gjør vondt, men prøv. Vær så snill, for min skyld.»

 

Ordene boret seg fast. Jeg prøvde å få meg på bena. De skalv. Jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke falle tilbake til det svarte hullet. Selv om den verdenen var bedre, det gjorde ikke vondt der. Det var stille og fredelig. Men jeg visste at jeg måtte holde meg gående, komme meg opp.

 

Mamma tok hendene under armene mine, og løftet meg opp. Jeg fikk fatt, og strebet sjanglende ut. Ustødig. Jeg fikk kommet meg ut til bilen, med et godt tak under magen. Jeg ville at barnet skulle være trygg. Jeg hadde aldri opplevd en slik følelse før. Jeg ville jo selvfølgelig ikke gjøre barnet noe vondt, men jeg hadde aldri opplevd det på denne måten. At jeg skulle verne om han.

 

Mamma var alt annet enn rolig. Hun fikk sikkerhetsbelte på meg, på ett vis, startet bilen, og kjørte ut av gården. Alt skjedde så fort.

 

Jeg konsentrerte meg om å holde pusten igang. Jeg hadde blitt fortalt hvordan dette kom til å være. Utallige ganger. Jeg hadde aldri forestilt meg at det skulle være slik som dette.

 

Det gikk litt tid. Kunne vært sekunder, kunne vært timer. Det virket ikke som om hjernen gjorde seg oppmerksom på dette. Det ble enda verre enn før. Jeg ville bare få det unnagjort fortest mulig. Gråtkvalt fikk jeg spurt Mamma om hvor langt det var igjen til sykehuset. Jeg klarte ikke å tone svaret hennes helt klart ut.

 

Tankene streifet. Streifet tilbake til den tiden da vi fremdeles hadde vært sammen, da alt virket så flott. Da alt virket så lyst. De streifet tilbake til den tiden, da jeg nesten hadde vært helt sikker på at han hadde sittet sammen med meg i bilen nå, holdt meg i hånda og sagt at alt skulle gå bra. Det gjorde han altså ikke. Jeg var alene om dette. Han ville alltid være faren til dette barnet, biologisk sett. Men akkurat nå var han helt ute, og borte fra livet mitt. Uansett hvor mye avsky jeg følte for han, skulle jeg ønske at han hadde vært her sammen med meg nå.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil