Kjære Lina.
Tusen takk for at du hjalp meg da jeg virkelig trengte det! Hadde det ikke vært for deg, hadde jeg fortsatt vært skolens mobbeoffer. Nå har jeg tre søsken og to fantastiske foreldre (som bryr seg om meg). Vi bor i et stort hus i et koselig nabolag. Jeg lover å besøke deg ofte.
Hilsen Robin
”Vil du fortelle oss din historie, Robin?” spør de nye foreldrene meg meg. Jeg har ikke så veldig lyst å tenke på fortiden mer, men jeg må vel bare åpne meg for den nye familien sin. De spør meg jo bare fordi de bryr seg.
Det var den 23. september. Jeg turte ikke å gå ut skoledøren. De stod sikkert på trappen og ventet på meg som vanlig, og den dagen hadde jeg på følelsen at de kom til å gjøre noe som er mye verre enn alle de andre dagene…til sammen. Vanligvis hev de vannballonger, steiner, eller gjørme på meg, og det endte alltid med at jeg fikk gjensitting av rektor fordi jeg var våt eller skitten på klærne mine ”Jeg kan jo forsøke å klatre ut det åpne vinduet i klasserommet i håp om at ingen ser meg,” tenkte jeg. Jeg listet meg forsiktig bort til klasserommet, tittet inn. Det var ingen der så jeg listet meg videre bort til vinduet, klatret forsiktig ut og løp alt jeg klarte i motsatt retning av trappen.