Av og til kan man trygt innrømme at hjertet er et sart organ.
Det pumper blod rundt i kroppen. Blodet frakter oksygen.
Så får man i blant, en anelse. Om at livet er alt for kort.
Da begynner man å bekymre seg, nesten helt i døde.
Så svartner tingene man har rundt seg, dvelende.
Knærne tett inntil magen, på gulvteppet.
Så ligger en halvdød på gulvet, ti..
ni...åtte..sju...seks..fem..fire..tre
der stopper jeg nedtellingen.
Øynene mine sperres opp.
Trodde naivt at tingene,
skulle ordne seg.
Og i sekundet
beina står
opp
så faller man ned på dypet igjen, nesten ubemerket.
Faen.
Så sart og stille hjertet mitt slår.