Jeg skal nå skrive et kåseri om hvordan norske komikere gjør narr av kongefamilien og andre utsatte grupper. Det er mulig at du som leser kan synes handlingen blir litt subjektiv til tider, men det er tross alt jeg som er denne stilens ene og eneste forfatter.
Hva er egentlig humor, og hvordan bruker vi den? Jeg kan si at jeg selv synes at det er morsomt å se på «Americas funniest homevideos» på TV. Alt som skjer, er at en motorsyklist brekker et ben eller to etter et hopp som var ment for å ikke gå bra. Eller at ei lita jente flyr av trampolinen og møter den harde bakken med ansiktet først. Så ler jeg. Men det er jo tydeligvis ikke bare jeg som ler av at andre skader seg, er det vel? Til og med den norske kongefamilie kan sitte å humre over at en stakkars mann går over ende på 17.mai, når det bare var meningen at han skulle holde fanen og rope «Hurra, Hurra!».
Er det så galt at en har det morsomt på andres bekostning? Nei, det synes ikke jeg. Tvert imot synes jeg at dette er høyst underholdene og ikke minst, febrilsk morsomt. Det vi rett og slett ler av, er at andre mennesker driter seg ut, helst Kongefamilien, eller en annen gjeng med pompøse idioter skal gå rett på ræva. Kongefamilien er ikke de som har hatt mest skandaler å handle med oppgjennom årene. Men komikerne gikk helt til topps da Ari Behn og Märthas forhold ble offentliggjort. Det er heller ikke sånn at komikere som for eksempel Kristian Valen har på noen som helst måte sluttet å gjøre narr av paret. Nei da. Men når sant skal sies, så har ikke Ari akkurat hjulpet til. Han har ikke vært den mest kongelige og pliktfølgende prinsen i bua heller, kan man si.