Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Den svarte stranden til Ivar

Den svarte stranden til Ivar

Teksten handler om en gutt som blir kidnappet.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
29.11.2011


Skoledagen startet normalt. Det ringte inn til timen, Ivar gjorde leksene til Tom-Inge og Fredrik tok pengene hans. Slik gikk det på repeat i fem skoletimer. Ivar var ikke særlig fornøyd med livet, men slepte seg igjennom skolen. Han skulle jo bli lege. Hver dag var en pine, men Ivar fant seg i det ved å tenke at “i morgen er en ny dag, kanskje bedre enn i dag.” Men det var den ikke. Aldri. Historien starter en onsdag i januar, en uke før bursdagen til Ivar. Fatter’n hadde planlagt at den skulle de feire på Peppes, og hadde bedt Ivar om å finne noen som kunne være med å feire. Den onsdagen var noe av det verste Ivar noen gang hadde vært med på. Han hadde jo ingen venner han kunne spørre.

 

Ivar kom gående hjem den dagen. Han hadde ikke lyst til å ta bussen. Ikke i dag. Han gikk hjem gjennom de skumle mørke gatene fra skolen og ned mot byen. Normalt ville ikke Ivar ha gått her, men i dag var det annerledes. Han gikk, og lurte på om han kunne finne noen å be med å spise pizza. Mens han gikk, fikk han øye på noe blankt og gullfarget borte i gata. Han løp ned veien og snublet nesten da han skulle stoppe for å se hva det var som lå og skinte mellom brosteinene. Han bøyde seg ned, og mellom steinene lå det en liten blank gullring. “Sikkert ikke verdt så mye.” Tenkte Ivar. “Den er sikkert falsk.” Han tok opp ringen, beundret den. Den var blank, og litt mindre enn fingeren til Ivar. Han puttet ringen forsiktig ned i lommen. Plutselig. Bang! Ivar lå flat på bakken, lang som han var. Han hadde blitt truffet av noe, noe hardt. Ivar så ikke annet enn stjerner og en svak mørk skikkelse. Plutselig var det noen som tok tak i kragen hans og dro ham inn i smuget. “Hva skjer?” mumlet Ivar. “Hysj.” Hørte han en stemme hviske. Bang! Han ble truffet igjen. Denne gangen ble alt svart.


 

Ivar våknet i et lite mørkt rom. Det eneste lyset var et lite halveis nedbrent stearinlys. Ivar prøvde å reise seg, men han var lenket fast til gulvet. Han var fortsatt litt ør etter de to slagene han hadde fått tidligere. Han kjente etter, han hadde to kuler i bakhodet, og det ene blødde litt. Plutselig husket han ringen. Han kjente etter. Ja, han hadde den fortsatt. Ivar tok forsiktig opp ringen. Han betraktet den nøye. Den hadde en inngravering, “For evig din.” Han puttet den ned i lommen. Lyset fra det nå nesten nedbrente stearinlyset, var varm og deilig. Skyggen fylte hjørnene med mystikk. Den svake lukten av sprit svei i nesen.

 

Plutselig klirret det i låsen på den nok så rustete ståldøren. Inn kom en ganske høy mann, med bustete skjegg og en flaske sprit under armen. Han gikk bort til Ivar, og sa: “nå gutten min, hva heter du da?” Ivar svarte ikke. “er du redd?” spurte mannen. Ivar sa ingen ting. “nei vel, jeg finner nok ut av det etter hvert.” Sa mannen og gikk ut døren. I dørkarmen stod en litt mindre mann, han så litt ut som en sirkusdirektør. Han hadde kort, svart, bustete hår og en tynn svart bart. Han kunne godt ha vært Hitler, men han var jo død. Den lille mannen ble stående der å se på Ivar en stund, før han snudde seg og gikk. Døren stod fortsatt åpen, og på veggen utenfor døren kunne Ivar skimte et nøkkelknippe, sikkert til lenkene som Ivar hadde fast rundt føttene. Lenkene var sikkert ikke lengere enn en halv meter, så han kunne umulig nå frem og ta nøklene.

 

Ivar reiste seg, men han var fortsatt litt ustø etter den tidligere hendelsen. Han falt nesten, og måtte støtte seg til det lille bordet med stearinlyset på. Han så rundt seg. Veggene var malt i mørke farger, og malingen hadde flasset av enkelte steder. Ivar viste ikke hva klokken var, men det var sikkert sent, for i et lite vindu helt oppe på veggen, kunne han se at det var mørkt ute. Det var ikke kaldt i det lille rommet, nei heller ganske varmt. Han så seg rundt. Han kunne ikke se noen ovner, men det var noe der som varmet opp rommet.

 

Endelig kom det noen. Ivar hadde ventet i noe som føltes som flere dager. Det var den samme høye mannen som tidligere. Han kom inn og stilte seg i dørkarmen med en sigar i munnen. Tan tok opp en Zippo, og tente sigaren. Lukten var sterk og en sky av røyk fòr ut i rommet. “hva vil dere?” skrek Ivar. Mannen tok opp en mobiltelefon, og tastet inn et nummer. “han har fått tilbake stemmen.” Sa han. Så la han på. Etter en stund kom det en stor, ganske kraftig mann inn. Han bar på en stol, og hadde håndjern i beltet. Han gikk bort til Ivar. Han hadde kort lyst hår, og var glattbarbert i ansiktet. Han hadde på seg et par svarte solbriller. Han satte stolen ned bak Ivar og ba ham sette seg. Ivar ble bare stående. “Sett deg!” ropte mannen. Ivar satte seg forsiktig ned på stolen. “det var bedre.” Sa mannen. “nå, kan du fortelle meg hva du heter?” Ivar var helt stille. “jeg heter Michael.” Sa mannen. Michael. Så det var det han het. Den skumle mannen som hadde dratt Ivar inn i smuget og fraktet ham hit til dette lille rommet, for så å lenke ham fast i gulvet. “hva vil du med meg?” spurte Ivar. Stemmen hans var kald og tørr. “kan jeg vær så snill å få litt vann?” spurte han. “ok.” Sa mannen. Så ropte han til mannen som stod i døra, “hent en flaske vann til gutten.”

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil