- Alle vet at det er din og den pakkis familien din sin skyld at dette har skjedd, sa Tonje, og de andre lo i bakrunden.

 

Vi var i klasserommet og snakket om 22. juli 2011, og læreren hadde gått ut for å ta en telefonsamtale. Plutselig var det som om en iskald vind blåste på meg. Jeg som alltid pleier å være så hard. Jeg som alltid pleier å si det jeg mener, uten å tenke på hva andre syns. Ikke ett sekund hadde jeg brydd meg om andres meninger.

 

Jeg ville si noe tilbake, noe like slemt, ta igjen, men ingenting kom ut av munnen min. Ingenting. Jeg er en sterk person, men… Dette. Dette fikk meg utfryst. Som om hjertet mitt plutselig hadde blitt like kald som en isbit. En isbit som de lett kunne kaste på bakken, og trampe tusen ganger på. Et hjerte som plutselig var sårbart.

 

Læreren kom inn igjen, og timen gikk vanlig som den skulle. Jeg kunne se at læreren sa noe, sikkert noe viktig, men jeg klarte ikke å følge med. “Du og din pakkis families skyld”.

 

Da skoledagen endelig var omme, tok jeg bussen hjem. Alene. Jeg pleide alltid å være sammen med venner, og snakke som bare det. Livlig og glad. Selv de gangene jeg ikke hadde det så bra. Selv de tidene der livet bare ga meg motbakker, smilte jeg. Men i dag orket jeg ikke. Og ikke brydde jeg meg heller. Jeg lengtet bare etter sengen min.

 

Jeg lente meg til vinduet, og så ut. Det var høst. En kald vind blåste bladene bortover veien.  De var blitt gule, oransje, røde, ja- til og med noen grønne.  Og hver eneste av dem var vakker.

 

Da jeg kom hjem, kunne jeg endelig ligge i senga og puste ut. “Din og din families skyld”. Åh, hun hadde rett. Det var vår skyld. Denne psykopaten har gått rundt og drept så mange uskyldige ungdommer, på min alder, på grunn av meg. På grunn av meg og min tro. Min identitet, mine verdier. Plutselig følte jeg en sterk motbydelighet i magen min. Hun har faktisk rett. Denne mannen bombet selve diamanten i Norge, og gikk amok på Utøya. Tok flere uskyldige liv, på grunn av meg.

 

Kanskje jeg simpelthen ikke tilhører hjemme her. Kanskje jeg bare skal flytte ut. Flytte ut fra Norge. Nå som jeg tenker over det, er det jo ikke jeg som har første rettighet på Norge uansett. Hvem er det jeg prøver å lure? Det kom en rennende tåre nedover kinnet mitt. Det er min skyld.

 

Jeg stod opp fra senga. Et glass vann. Jeg trengte vann. Gikk opp til kjøkkenet. I det jeg gikk, streifet jeg forbi speilet. Jeg stoppet opp, og gikk tilbake. I et øyeblikk bare stod jeg der. Så på speilbildet. Maskaraen rant, nesa var rød og håret så ut som et kråkereir.

 

Så patetisk jeg er. Jeg har levd hele livet mitt her på norsk jord, og trodd på at jeg er som alle andre. At de ser på meg som om jeg er alle andre. Jeg har prøvd å ignorere det faktum at de faktisk ikke vil ha meg her. De liker ikke religionen min. Det jeg står for. Jeg brakk sammen på gulvet. Gråt og hulket. Klarte ikke å stoppe. De skulle bare visst.