Alle vet jo hva vold er, vold er når du for vondt, det er jo vold. Ganske enkelt og når det er over er det over. Og du KAN stoppe det akkurat når du vil, ikke sant?

 

Det var EGENTLIG ikke sååå ille, men det var også EGENTLIG det.

 

Usynlig vold er vel mer kjent som mobbing. Men hva er egentlig mobbing?

 

Mange vil assosiere mobbing med nedsettende ord som foregår over lang tid om hvordan man ser ut, hvordan man har det hjemme, eller hvordan man lever, selvfølgelig finnes det mange flere mobbetemaer. Men er mobbing virkelig så enkelt? Er det virkelig bare at man for høre nedsettende ord om seg selv.

 

I virkeligheten er det ikke så enkelt. Når man er ung og du ser et barn stå i midten av en mobbering og alle peker og ler av dette barnet som hadde falt i gjørma. Da kan du gå bort og stoppe det, men når du blir eldre er det ikke lenger mobbering, da er det utfrysing, sparking og trusler. Da er det ikke enkelt og stoppe det, da er det ikke enkelt og si ifra, for det er jo egentlig ikke så ille, det er nok bare du som overreagerer og du gjør alt mye verre enn det der er.

 

La oss si du sier ifra til en lærer, du sier at den pene søte jenta som alle liker og for kjempebra karakterer egentlig er ond, for med seg folk for å slå deg, true deg og true deg til å gjøre ting som du ikke vil. Ville læreren trodd på deg? Ville læreren tro på deg selv om du var den dårligste og mest stille personen i klassen? Hvis vi ser på motsetningene; pen, søt snill jente med gode karakterer mot stille, innesluttet jente med dårlige karakterer. Hvem har tilliten? Hvem er det som vinner? Hvem taper? Som lærer ville man sagt: ” Jeg tar en rettferdig avgjørelse” men er den rettferdig når trynefaktoren kommer inn og den pene søte jenta vinner for hun gjør jo aldri noe galt, og den stille jenta for kjeft for å spre løyner.

 

Så taper du, og det blir verre, siden du sladra, vil ”Little miss perfect” gi deg en lekse. Hun skjærer deg opp og hun for guttene til å slå deg. Og plutselig var det ganske ille bare fordi du ikke holdt munnen din lukket. Er det virkelig riktig? Er det da blitt mobbing eller det fortsatt mer ille enn det egentlig er. Er det fortsatt mobbing siden læreren ikke tok tak i det?

 

Svaret er ikke komplisert, ikke vanskelig og utale det er et lite ord som alle bruker, men når du ser på sammenhengen, blir det plutselig mye mer vanskelig å si; ja!

 

Nå kommer det vanskelige spørsmålet er også dette mobbing? Ikke bare fra den søte lille miss perfect, men også fra alle de rundt som ikke gjorde noe med det, alle de som lo eller ikke trodde på deg, men også læreren?

 

Når vi snakker om mobbing, kommer alle med fasitsvaret: ” at når vi var barn ble det slengt kommentarer og du følte deg mindre vært.” Vi ser mer og mer at mobbing har ikke noe fasitsvar, det har ikke noe konkret, det har ikke noen rammer på hva det er, det er mange eksempler på hva det er noe av det er for eksempel nedsette kommentarer(som er enklest og avsløre), men det kan også være blikk, holdning, ting som blir gjort i smug av den som alle trodde var englebarnet, viste seg egentlig å være djevelbarnet i engledrakt.

 

Gutter gråter ikke, så derfor gjør jenter det.

 

Vi har alle hørt uttrykket: ”Gutter gråter ikke.” Hva betyr egentlig det nå i den moderne verden? At det skal gå utover kvinnene, skal de gråte for mennene?

 

Jenter er ofte mer utsatt for vold, pågrunn av at de er fysisk underlegende, menn har lettere for å bli sterkere enn kvinner. I det moderne samfunn er vi opptatt av likestiling, men uttrykket ”gutter gråter ikke” gjelder jo fortsatt…

 

Før betydde det at gutter er tøffe, og sterke og behøver ikke å gråte. Men nå til dags er det mer at menn holder sinne sitt inne, snakker ikke, gråter ikke, men en måte må de få det ut på, og det går da utover kvinnene. Et ektepar kan krangle, og så plutselig sprekker det for mannen og fiker til henne. Så viser det seg kanskje at det er lettende for han, så han fortsetter og fortsetter. Så da blir den kjærligheten som holdt dem sammen blitt til frykt, kanskje de for en sønn og den lærer av sin far, at gutter gråter ikke. Og sånn fortsetter det.

 

”Ca. 10% av kvinner som har levd eller lever i et parforhold har opplevd alvorlig fysisk vold fra partner” sier undersøkelser som er gjort. Det viser seg at det er ofte gjort av kjæreste, partner eller ektefelle ofte alkohol innblandet. Det vi mener med fysisk vold er: sparking, fike til, å slå hodet mot vegg eller gulv, bruke gjenstand for å skade personen. En voldsmåling i 2005 fra justisdepartementet viser det seg at det er 1000 henvendelser om alvorlig vold mot kvinner i nære forhold. Om lag 2000 barn samme uke ble berørt av vold og trusler fra noen som sto dem nær, de fleste av disse var under 15 år. Mer enn 60% av henvendelsene var det snakk om fysisk vold, av trusler var det mer enn 40%.

 

Kvinner slår også fra seg av å til, for det viser seg at 20% av menn som har levd i parforhold har opplevd mindre fysisk vold som fiking, sparking eller lugging. Når vi snakker om 10% vold mot kvinner mener vi da litt større ting som å bli slått med gjenstander eller å få hodet slått i veggen.

 

Heldigvis har vi krisesentre for kvinner og barn som har som oppgave og ta vare på dem hvis de er utsatt for vold. Krisesentre er åpent døgnet rundt, de har også krisetelefoner du kan ringe å være helt anonym.

 

På krisesentre kan du snakke om det du har opplevd og få forståelse fra andre, det første krisesentre i Oslo ble opprettet i 1978.

 

Mange av de som kommer til krisesentre er voldtektsoffer, å bli voldtatt dreier seg veldig sjeldent om sex, for det meste handler voldtekter over makt, mange med utenlandsk opprinnelse for skylden for den nye voldtektsbølgen i Oslo, mange tror det for mange utlendinger kommer fra Asia og land med Islam som religion, og derav som går med heldekkende klær, mens her i Norge går jenter med miniskjørt og tanktopper. Ofte forkommer også voldtekt med påvirkning av alkohol. Jenten/gutten klarer ikke å si nei helt tydelig, og så skjer det… Det blir gjort flere og flere grep mot voldtekt, noe av det er voldtektsalarm som skal lage en høy lyd og gjøre det vanskeligere for at voldtekt skjer.

 

Jeg så mamma bli slått av pappa jeg, så da er det vel greit…?

 

Vold i hjemme når de er barn, er mye av grunnen til at menn blir voldelige, de ser hvordan vold løser problemer og fortsetter selv, for det er det de har lært hjemme, igjen kommer gutter gråter ikke-faktoren. Det viser seg at 80% av menn som er voldelige har vokst opp med en voldelig far. I mange miljøer skal menn være de overlegende alfaene, som de blir enklest ved å utøvet vold mot partner. Her er det kjønnsrollene kommer inn i bildet. Når vi tenker på en klassisk perfect familie er det mannen som har en viktig jobb og tjener nok penger og skifter selvfølgelig dekk på bilen, konen som kanskje ikke har jobb eller jobber som noe lavtlønnet og vasker hele tiden, sønnen driver med fotball og datteren kanskje piano, dans og håndball. Gutten elsker mørke farger og Jenta pastellfarger, dette er kjønnsroller de rollene vi tanker at kjønnene burde ha. Kjønnsroller har ofte sterk påvirkning på forskjellige miljøer, mennene skal også forsørge familien, det man ikke har sett noe særlig på er at mennene skal forsørge og damene behøver ikke ha en utdannelse, med andre ord som er mer forstårlig betyr det at kvinnene er økonomisk avhengig av mannen. Det kan være mye av grunnen til at hele 23% av de som har vært på krisesenter drar tilbake til overgriperen.

 

Alt går jo alltid bra, tilslutt…?

 

Nå har det blitt skrevet mye om hva som skjer, og hvordan stoppe det. Men ikke noe om hva som skjer etterpå. For hva skjer egentlig etterpå? Etter at man har byttet skole, etter at man har fått en skilsmisse, etter den tunge mørke tiden hvor vi trodde at vi var fortapt og at det kom aldri til å bli bra igjen. For det blir jo alltid en lykkelig slutt, eller?

 

Som menneske elsker de fleste en lykkelig slutt, vi liker å tenke på at prinsen blir sammen med prinsessa tilslutt for de er perfekte sammen, vi sier alltid til de som har det tung: ”Det ordner seg, alt bli bra.” hva mener vi egentlig med det? Mener vi at vi kommer til å komme helskinnet ut av det? Eller mener vi at vi fortsatt lever når vi er ferdige med den uutholdelige perioden? For det er en forskjell der, den er ikke så tydelig på arket men i virkeligheten kan det ha betydning for resten av livet. For i de fleste tilfeller går det jo bra, men ikke helt bra. Etter å ha blitt mobbet i flere år, etter å ha blitt slengt nedsatte kommentarer til, sparket og slått, tærer det ganske mye på deg, etter å ha blitt voldtatt stopper det ikke der, kanskje den fysiske smerten stopper tilslutt, men ikke den psykiske smerten. Du kan fortsatt bli gjensøkt av mobberne, av voldtektsmannen 20 år etter at det skjedde. Det er det med oss mennesker selv om vi er forbi det så har vi etter det for å påminne oss om det, for å minne oss på at det aldri er helt over, men også for at vi skal hjelpe andre.

 

Hvis den stille innelukkede jenta med dårlige karakterer fortsetter å bli mobbet kanskje 5 år til, kanskje hun forteller det til noen via nettet, det eneste de sier er at det kommer til å gå bra. Mener de det da? Eller sier de det for å ikke få dårlig samvittighet.

 

La oss ta et eksempel med en emo (kommer av ordet emosjonell), som skader seg selv, på grunn av mobbing gjennom årene, han har kanskje noen få venner igjen alle sier at det kommer til å gå bra, men han vet at det ikke gjør det, han vet at det gå ikke alltid bra, at vi sier at det kommer til å gå bra for at vi lever i en verden hvor alt har en lykkelig slutt. Hvor også de mest dystre for en lykkelig slutt. Hvorfor? Nei det vet vi ikke, kanskje det er tanken på å hende opp alene er så forferdelig. Se noen andre ende opp alene når vi vet at vi kunne ha gjort noe for dem. Kanskje det er skyldfølelsen som vi ikke vil ha. I bunn og grunn er det kanskje egoismen som vinner, for vi har ikke lyst til å føle en uggenhet, så vi gjør alt vi kan for å føle den deilige berusende følelsen inni oss. Den følelsen som driver oss framover.

 

For selv om man for arr for resten av livet, så er det ting som for oss til å glemme det, så kanskje er det slik at alle for sin lykkelige slutt, uansett hvordan den måtte ende.