Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Draugenes forbannelse

Draugenes forbannelse

Gutta på tur møter noen fæle beist.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
29.08.2011
Tema
Grøssere


Torgeir åpnet døren inn til hytta. Det var helt mørkt der inne, og det luktet gammelt og rått. Hytta hadde vært ubebodd siden tidlig på vinteren. Nå var det sent på høsten det samme året. Denne hytta var jo så fin, så hvorfor var det ingen som hadde leid den? Det hadde vært mye snakk om en gammel forbannelse. Det gikk rykter om at personer forsvant med jevne mellomrom. Vitner hadde sett at personene hadde blitt tatt av noen vemmelige skapninger. Disse skapningene hadde blitt kalt drauger, siden vannet ved siden av het Draugevann. Dette brydde ikke Torgeir, Aspen og Morten seg noe om. Denne helgen hadde de leid hytta for å fiske litt i vannet og nyte skogens natur.

 

Guttene fikk bagasjen ut av bilen og kastet den inn inngangsdøra. For hver gang det knirket i døra, fikk guttene en ubehagelig følelse i kroppen, som om det var noe som fulgte med dem. Derfor prøvde de å bruke døra så lite som mulig. Snart hadde de fått inn bagasjen og gikk litt omkring i hytta. Hytta hadde ingen do, men det fantes en utedo cirka ti meter unna. ”Jeg må skikkelig på do,” sa Morten. ”Tuller du?” svarte Torgeir oppgitt. ”Det er femte gang i dag, og klokka er ikke mer enn halv to.” ”Nå må jeg mer enn og bare tisse,” sa Morten småhysterisk. ”Greit, bare gå, så lenge du ikke stinker ned doen.”


 

Morten gikk ut bakdøra, han orket ikke den knirkeren foran. Nå var det plutselig mye tåke ute. Det var kråker som fløy rundt i tretoppene og skrek den dystre klagesangen. Morten kunne kjenne han fikk frysninger nedover ryggen. Han fortet seg til doen. Dette var et lite kott som var farget i rødt. Han åpnet tredøra, og jaggu knirket ikke den også. ”Forbasket ta disse dørene”, mumlet Morten irritert. Han gikk inn og lukket igjen døra. Naturen gikk sin gang, men mens han satt der, syntes han at han hørte noen rare lyder. Han hørte nøye etter. Disse kom faktisk fra doen, den som var like under ham. Han bøyde seg ned for å se om det var noe der. Lydene var høyere nå, og han hørte en merkelig stønnete stemme. Tankene fløy gjennom hodet hans. Hva kunne dette være? Kanskje det var noen grevlinger, eller noen smågnagere. Morten kjente at alle hår på kroppen reiste seg. Han grep etter dopapiret, men det var for sent. Morten sperret opp øynene da han så hva det var.

 

Klokka tikket av gårde. ”Hvor blir det av Morten?” spurte Torgeir Aspen. ”Han er på do, det vet vi jo begge,” svarte Aspen smart. ”Er han? Det visste jeg ikke? Når jeg tenker etter så fant jeg det ut for mange minutter siden,” sa Torgeir irritert til Aspen. ”Unnskyld da… kanskje vi burde se etter ham?” ”Vi må nok gjøre det,” svarte Torgeir litt stresset. ”Vi må nok det.” De tok på seg jakkene sine og gikk ut døra.

 

De gikk fast og bestemt mot utedoen. Nå var det enda mer tåke ute, og de kunne så vidt se hytta og doen. De følte seg frem i den tjukke tåka. Den var nesten like tjukk som ertesuppe. Det var en skremmende atmosfære her ute, noe som gjorde at de så seg rundt hele tiden. Kanskje det var noe i det med den forbannelsen. Da de kunne se doen, stirret de lenge og vel på hverandre. Torgeir nikket mot skuret. Aspen skjønte hva han mente, og han gikk mot doen med Torgeir i hælene. Sakte, men sikkert listet de seg bortover. Aspen snudde seg mot Torgeir. Han nikket mot ham igjen. Aspen snudde seg og tok forsiktig tak i håndtaket. Hjertet hans banket. Forsiktig trykket han håndtaket ned og åpnet døren, men han så ingenting. Det var ingen tegn til at Morten hadde vært der i det hele tatt. Aspen gikk forsiktig inn og så seg rundt til alle kanter. Torgeir stod i døråpningen og kikket skremt mot hytta. Aspen kjente på dosetet: fortsatt varmt!

 

Torgeir og Aspen gikk forskremte ut av doen. De kikket forvirret rundt seg. Hvor kunne Morten være? De var på vei til hytta, da de hørte en merkelig stønnelyd. Skremte kikket de seg rundt. ”Morten!” ropte Torgeir. ”Dette er ikke noe morsomt!” skrek Aspen redd. Stønningen kom nærmere og nærmere. ”Løp!” ropte Torgeir. De kom seg inn i hytta og smelte igjen døra. Aspen skalv av skrekk. Hva som enn var der ute, så var det ikke Morten. ”Hva var det?” skalv Aspen. ”Jeg vet ikke, men jeg er glad jeg er forberedt på jakt,” svarte Torgeir mindre skremt. ”Hva mener du?” spurte Aspen. ”Jeg har alltid med meg en hagle når jeg reiser ut i skogen.” Han gikk inn på soverommet og rotet litt under senga. Noen sekunder senere holdt han stolt frem en toløps pumpehagle. Patronene ble dyttet inn raskere enn svint. Han hadde nå ladet hagla og var klar for det som måtte komme. Deretter gikk han bort til sekken sin og dro opp en Walter PP. Han ladet den også og kastet den til Aspen. ”Jeg er alltid forberedt,” sa Torgeir stolt. Aspen tok den imot, og like etter kom det et par magasiner flygende. ”Da er det bare å vente,” sa Torgeir. ”Hva med Morten?” spurte Aspen stresset. ”Vi får se hva som skjer, men jeg tror dessverre ikke vi kommer til å se ham igjen.” Torgeir så ned i bakken. Det samme gjorde Aspen.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil