Tenk at en liten mynt kunne bli slutten for meg. Hvis jeg ikke hadde stått bak den gamle damen, og ikke følgt med på hvor jeg la mynten, så kanskje jeg ville ha ungått alt dette. Kanskje ikke.
Jeg måtte selfølgelig ta fram den siste mynten, og jeg måtte selvfølgelig ha numme fingre med en rar stikkende følelse i. Men måtte jeg ha plukket den skitne mynten opp?
Jeg bøyde meg ned for å plukke den lille mynten opp og la merke til en ung dame som løp forbi. Hodet hennes snudde seg såpass at jeg kjente et stikk i hjerteroten.
Jeg så rett inn i to øyne så svarte som kull, med en ubeskrivelig smerte gjemt bak de to brilleglassene.
Hun nærmest gispet etter luft, hver gang hun tok et åndedrag. Det nydelige nattsvarte håret, glinset på en rar måte i det duse mørket. En gatelampe fikk en lang skygge til å følge etter henne, som en lydig hund etter sin eier. Et langt svart skjerf omfavnet den uimotståelige halsen hennes. Et stikk av sjalusi, stakk i meg dypt. Skulle ønske jeg kunne omfavne den nærmest smertefulle vakre halsen hennes på den måten.
To altfor nydelige ben vokste opp fra to svarte sko. Skoene vridde og snudde seg rundt det to smellvakre bena, nesten som mange svarte slanger som vridde og seg opp to svarte nydelige stolper.
En svart tights fikk de to nydelige benene til å virke uhyggelig mystiske, men den forsvant inn under en elegant svart kjole. Den hang litt løst rundt den forførende vakre kroppen hennes, men ikke så løs at den så posete ut.
En helt unik jakke, som var rød som den nydelige fyldige leppen hennes, flagret rundt henne, som håret også gjorde i den svake brisen. Håret så nærmest ut som en fjær som blafret elegant i vinden, men som også prøvde å stjele øynene hans fra den beste biten ved henne. Nemlig fjeset med det rare utrykket.
Det bleke, men vakre fjeset var vridd i et sånn altfor rart utrykk, litt likt en som var nær døden.
Eller kanskje det bare var smerte? Nei, det var for mye ved henne som pekte ut at hun kunne løpe som en idretsstjerne, selv med de nydelige skoene. Det var en smertefull prosess å bli enn idretsstjerne. Mon tro om hun ville duge på landslaget?
De nydelige bena fløy gjennom luften og virvlet opp noen visnede løv. Det var som om de hadde hørt hva jeg tenkte, og ville bevise at de kunne duge til noe. Så de løp enda fortere.
Plutselig bråstoppet hun. Den nydelige jakken virvlet rundt i luften sammen med skjerfet. To øyne så svarte som kull, med en ubeskrivelig smerte gjemt bak de to brilleglassene, stirret olmt på meg i det jeg opdaget hva jeg hadde sagt til henne. Den nydelige leppen, åpnet seg raskt og slapp en slags hissende lyd sammen med et Nei ut.
De bleke kinnene henes ble en sånn rar nyanse av rød i det jeg spurte henne noe rart.
Hun hadde rødmet.
Det bleke fjeset med to kullsvarte øyne stirret ikke lenger olmt på meg, men noe som nesten lignet et stolt blikk stirret på meg. Den ubeskrivelige smerten forsvsant nesten et øyeblikk, men det tok ikke lang tid for blikket til å vende tilbake, men et skjær av stolthet var fortsatt gjemt bak de to brilleglassene.
Hun sprinta videre i det bussdøren lukket seg brått.
Hun var borte og jeg visste at jeg aldri kom til å se henne igjen.
Med mindre jeg prøvde å finne ut hvem hun var ved å…
Nei, det ville nok ikke virke.
Jeg oppdaget til min store forferdelse at det var en svart sko igjen på bussholdeplassen, og oppdaget også at den nydelige damen var forsvunnet.
En litt rar følelse krablet oppover magen. Jeg skjønte ikke hva det var, før følelsen hadde krablet helt til tuppen av tungen min. Latter, glede, det var vanskelig å beskrive!
Så der satt jeg, i den røde bussen, på en av de eneste opptatte plassene, og lo. Jeg lo så tårene spruta og det gjorde vondt i magen. Jeg la knapt merke til at hun forsvant før hun rundet gatehjørnet.
Bussen startet å rulle til neste stopp.
Når jeg litt senere tenkte over det, så stemte flere ting ved dette rare møte. Klærne hennes, i forhold til min litt mer simple dress, resten av henne, som var så nydelig at det måtte ha vært noe magisk ved det, og det faktum at hun spurtet forbi bussen.