Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Frykten i hvitøyet

Frykten i hvitøyet

Handler om en jente som tar drosje. Dramatisk slutt.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
23.06.2011


«Liljeveien 7», sa Ine med forsiktig stemme i røret. Hun så på venninnen sin, Malin, med de sjøgrønne øynene sine mens hun lyttet. «Greit, takk», fortsatte hun, denne gangen nesten uhørlig, og la på røret med skjelvende fingre. Drosjen skulle være der om omtrent tjue minutter. Hun hadde aldri tatt drosje før. Hun hadde nemlig hørt om unge jenter som hadde blitt bortført i dem. Sjansen for at det skulle skje henne var minimal, men det kunne jo skje. Det gikk kaldt nedover ryggen hennes da hun tenkte på det. Hun kunne alltids spørre om å få overnatte, men ville ikke virke feigere enn hun var.

 

«Slapp av, det går fint», sa Malin med et smil om munnen, og dultet borti venninnen sin med albuen. «Jeg har tatt drosje mange ganger, og her er jeg!» Ine måtte trekke litt på smilebåndet. Malin var flink til å lette på trykket, men denne gangen funket det ikke like bra slik det pleide. Det fikk ikke klumpen i magen til å forsvinne. Hun flyttet blikket fra Malin til klokken som hang så majestetisk på veggen med den hvite tapeten. Den var gammel og trebrun. Malin´s mamma hadde arvet den av moren sin, og den hadde hengt der så lenge hun kunne huske. Det var romerske tall som viste tiden. De var gullfarget, lik viserne. Lilleviseren stod på I, og langviseren på VII. Klokka var 01.35, og ikke lenge til drosjen skulle komme. «Tikk-takk», sa den. Hun skulle ønske tiden kunne stanse.


 

De gikk mot gangen. Ine gjorde alt hun kunne for ikke å tenke på drosjen. Etter de utallige gangene hun hadde vært der, la hun først nå merke til at den hvite tapeten hadde en korrektur av blomster i seg. Det frisket den opp. Hun følte seg varmere, gladere. Som å løpe over en eng med blomster, lik tapeten en varm sommerdag. Men lykkefølelsen vendte brått da hun kom tilbake til virkeligheten igjen, ved at hun sakte gled opp glidelåsen på den andre støvletten. Hun tok jakka si som hang på knaggen. Den var grønn, og stod som støpt til øynene hennes. I det hun tredde den ene armen inn i ermet, fikk hun øye på noe gjennom det ovale vinduet ved døra. Det var et glødende lys, og en stor kontrast til mørket. Det lyste mot henne. Ba henne komme. Hjertet begynte å slå så hardt i brystet, at hun trodde Malin kunne se det. Det var skiltet hun så. Skiltet der det stod «Taxi».

 

Hun ble stående i gangen, helt i ro og stirre på det. I frykt. «Hei», sa Malin, denne gangen rolig og alvorlig, og så henne inn i de blå øynene mens hun hadde den ene hånda lett på skulderen hennes. «Det går bra», fortsatte hun. Ine kom til seg selv igjen etter transen, og nikket. Nå må du ta deg sammen, tenkte hun om seg selv. Det kommer ikke til å skje noe. Hun flyttet blikket til det store speilet som hang foran henne. Det var like majestetisk som klokken. Speilbildet viste en modig jente som kjempet mot frykten sin. Hun fikset en av de brune lokkene før hun kledde på seg den blå jakken som stod som støpt til de grønne øynene hennes. Deretter ga hun venninnen sin en klem, og tok hardt tak i dørhåndtaket. Ute på trappa som bestod av tre brede trinn i stein, kunne hun se drosjen i enden av innkjørselen. Motoren var på, og brummet lavt.

 

Hun svelget hardt samt pustet tungt, før hun telte til tre og gikk ned trinnene. Singelen knaste under skoene hennes. Overdøvet nesten motoren. Nå var det ingen vei tilbake. Drosjen var kun en meter foran henne. Hun tok tak i håndtaket på døren til forsetet, og satte seg forsiktig inn. «Hvor kan jeg bringe denne unge damen?» spurte han med et smil da hun hadde satt seg. «Solgata 13», svarte hun lavt. Han så på henne med de mørke øynene sine, og nikket for å vise at han hadde oppfattet svaret hennes. Han dro ned håndbrekket, og vridde elegant på rattet med de store, hårete hendene sine. Dermed satte de kursen mot Ine´s hus. Ut av byen. Bort fra bebyggelsen.

 

Stemningen var taus. Det eneste hun hørte var lyder. Pusten hennes, motoren som brummet og drosjesjåføren som trippet med fingertuppene på rattet. Det var som om han hadde skiftet personlighet. Først hadde han smilt høflig til henne, men nå sa han ikke et eneste ord. Han virket usikker. Men den «slentrete» måten han satt på og blikket fikk henne til å skifte mening. Det så ut som han hadde alt under kontroll.

 

Hun flyttet blikket fra drosjesjåføren til sideruta. Det var mørkt ute, men hun kunne likevel skimte de sorte, nakne trærne. De rørte på seg. Det så ut som om grenene grep etter bilen. «Så, du bor inne i skogen du?» sa han med en latter i stemmen. Ine skvatt til, men var glad stillheten ble brutt. Hun likte ikke stillhet. Det fikk henne til å føle seg alene. «Ja, jeg gjør vel det», svarte hun stille etter en stund uten å kaste et blikk på han. Han flyttet blikket til veien igjen. Den strakk seg langt bortover. Rett fram. Som om den aldri skulle svinge. Men forbli en evig rett strekning. Tanken ga henne frysninger.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil