Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Skulle bare være morsom

Skulle bare være morsom

Kjærlighet. Drama. Vennskap. Press.

Skrevet i 10. klasse.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
15.06.2011

Det var langt ned. Lenger enn langt. I alle fall 10, kanskje 15 meter rett ned. Han skalv. Skalv av frykt. Han så litt bort. Så på ansikta langt der nede. Det var et spesielt ansikt han ville imponere. Og her var sjansen, rett foran han. Han ville fremstå som modig. Og kanskje da, hadde han en sjanse hos henne. Øynene lukket seg, munnen pustet inn den iskalde lufta, så lukket den seg igjen. Han tok sats. Og han lettet. Det var en fantastisk følelse. Å henge der i løse luften. Som å fly. Øynene forble lukket, men munnen forma et smil. Han kjente suget i magen, men det var rett og slett fantastisk. Slik ville han bestandig føle seg.

 

Han hadde stått der lenge. Ansiktet hans var en anelse skeptisk. Ikke så rart det. De hadde vel alle vært veldig skeptiske til hva han skulle gjøre nå. Hvis han gjorde det da. Men plutselig forandra ansiktet hans seg helt. Det så ut som om han tok sats. Og ja, sekundet etter hoppet han. Hele gjengen ga fra seg et gisp, og det var frykt i øynene deres. Hun stod der stiv av skrekk, reddere enn noen av de andre. Han nærma seg det nådeløse havet mer og mer. Men han så ikke redd ut lenger, han så glad ut. Nærmest lykkelig. Men det gjorde ikke henne noe lettere til sinns.

 

Han var ny i klassen. Krøllete, rufsete hår. Firkanta, tjukke briller. Rare klær. Han presenterte seg for klassen som Gustav Moen. Vel, for de som kunne høre han, for han hadde en lav stemme og hadde blikket planta i bakken. Alle kikka på han som om han var fra en annen planet. Han så opp og smilte et halvhjerta skeivt smil. Men inne i seg følte han seg ikke så bra. Han kikket litt bak seg i klassen. Plutselig møtte han blikket til to nydelige, brune øyne. Han stod der som forsteina. Ingen ledd i hele kroppen ville røre seg. Han stod der lenge og kikket på henne, før læreren måtte riste i han for at han skulle våkne opp. ’’Du kan sette deg på den ledige pulten ved siden av Nina.’’

 

Blikket hans falt ned til bakken igjen mens han gikk bak i klasserommet og satt seg ned på den ledige pulten. Jenta som satt ved siden av han, snudde seg mot han og smilte. Han kjente henne øyeblikkelig igjen. De brune, nydelige øynene var ikke til å ta feil av. Han smilte det skeive smilet tilbake. Hun fniste litt, så snudde hun seg til sidemannen igjen. Wow, for en jente, tenkte han. Hvis han fikk henne, anså han seg selv som utrolig heldig. Men for han var det bare lov å drømme.

 

Han så litt nerdete ut. Rufsete hår, med noen krøller i. Tjukke, firkanta briller. Og noen slitte klær som så ut som de kom fra Fretex. Han presenterte seg, med mumlende stemme og blikket planta i gulvet. Men så plutselig så han opp. Og han kikket på henne. Hun møtte også blikket hans. Han hadde blå, snille øyne. Det var som om hun var forhekset, hun klarte ikke å slutte å stirre på han. Hun klarte ikke å flytte blikket.

 

Så kom hun ned til jorda igjen når læreren rista i han for at han skulle våkne opp. Han så litt fortumlet ut. Men så sa læreren at han skulle sette seg ved siden av henne. Hun kjente hjertet gjorde ett hopp, og sommerfugler begynte å flakse inni henne. Hun snudde seg til sidemannen, nervøs for at han snart skulle sette seg ved siden av henne.

 

Så klarte hun ikke dy seg, og snudde hodet for å kunne kikke inn i de snille, blå øynene igjen. Hun smilte forsiktig til han, og han smilte det skeive smilet sitt tilbake. Hun visste ikke hvorfor, men hun begynte å fnise. Noe som var utrolig flaut, derfor snudde hun seg til sidemannen igjen med brennende kinn. Hun følte seg helt nummen, men veldig lykkelig. Hun følte noe helt spesielt som hun aldri hadde følt før. Det var fantastisk.

 

Når han kom hjem fra skolen, følte han seg utrolig lett og glad. Foreldrene så litt rart på han der han tuslet opp på rommet for å gjøre lekser. De kunne høre han nynne der han gikk opp trappen. De smilte lurt til hverandre. Han var nok definitivt forelsket, sa blikkene deres. Når han kom opp på rommet sitt, fikk han en melding. Det var et ukjent nummer, men det stod: ’’Hei. Kom til havna klokka ni. Vi har en overraskelse til deg.’’

 

En overraskelse? Pannen hans hadde fått en nyve. Han var forvirra. Hvem ville at han skulle komme til havna? Han kunne ikke komme, han visste ikke hvem det var ifra engang. Han skrev tilbake: ’’Hei. Hvem er dette?’’ Etter et minutts tid fikk han svar. ’’Noen kompiser fra klassen. Ser deg klokka 9.’’ Ja, men da var det vel greit da. Foreldrene hadde jo sagt at han burde få seg venner i den nye klassen. Og hvis han var heldig, var kanskje hun der også.

 

Når hun kom hjem, sang og danset hun. Hun gikk opp på rommet sitt, mens hun sang av full hals. Når hun kom opp på rommet sitt, fikk hun plutselig en melding: ’’Hei. Kom ned til havna klokka 9. Dette er noe du ikke vil gå glipp av.’’  Den var fra Lars i klassen. Hun tekstet tilbake: ’’Jada, regn med meg. Snakkes klokka 9.’’ Hun var så glad og beruset av glede at hun bare svarte ja. Og hvem vet, det kunne jo være noe morsomt. Uansett, så orket hun ikke å sitte inne med foreldrene en fredags kveld.

 

Da klokka nærma seg ni, gikk Gustav utav huset. Det var begynt å bli kaldere, -3 viste termometeret. Bra han hadde kledd seg godt da. Han var ikke så kjent rundt her, men han visste hvor havna var. For han bodde ikke så langt ifra den. Han begynte å tusle mot havna, med store forventninger for hva denne kvelden ville bringe.

 

Hun gjorde seg klar. Tok på litt sminke og litt andre klær. Hun ville jo ikke se helt stygg ut heller da. Kikket seg i speilet en siste gang, var sånn noenlunde fornøyd og gikk ut døren. Det var mye kaldere enn hun trodde det skulle være. Termometeret viste -4, hun skalv litt mens hun gikk nedover mot havna. Hun var litt spent på hva som skulle skje der nede. Bare det ikke ble kjedelig, for da stakk hun heller hjem.

 

Når hun kom ned til havna stod allerede noen gutter fra klassen der. Hun gikk bort til dem, og da så hun at også han var der. Kroppen ble plutselig varmere, selv om det var fire minus ute. De smilte til hverandre. Hun med det forsiktige smilet, han med det litt skeive. Så åpna en av guttene munnen sin: ’’Ja, Gustav her og vi har blitt enige om et veddemål. Ikke sant, G?’’ ’’E, jo da det har vi vel.’’ Men han hørtes ikke eller så, så sikker ut.

 

Veddemålet gikk ut på at den som turte å hoppe fra det høye stupebrettet, skulle få 1000 kr. ’’Og Gustav her er villig til å gjøre det, ikke sant, G?’’ Han kikket bort på henne, hun så bekymra ut. ’’Ja.’’ Han svarte raskt og bestemt. Dette var sjansen han hadde til å gjøre inntrykk på henne. Og hvor høyt var det snakk om her da? Det fikk han raskt vite da Lars pekte opp. Han gispa og svelget. Men han hadde bestemt seg, og han kunne ikke si nei nå. Da ville han jo virka som en pyse, noe han ikke ville bli stempla som.

 

Det var langt ned. Lenger enn langt. I alle fall 10, kanskje 15 meter rett ned. Han skalv. Skalv av frykt. Han så litt bort. Så på alle ansikta der nede. Det var et spesielt ansikt han ville imponere. Og her var sjansen, rett foran han. Han ville fremstå som modig. Og kanskje da, hadde han en sjanse hos henne. Øynene lukket seg, munnen pustet inn den iskalde lufta, så lukket den seg igjen. Han tok sats. Og han lettet. Det var en fantastisk følelse. Å henge der i løse luften. Som å fly. Øynene forble lukket, men munnen forma et smil. Han kjente suget i magen, men det var rett og slett fantastisk. Slik ville han bestandig føle seg.

 

Han hadde stått der lenge. Ansiktet hans var en anelse skeptisk. Ikke så rart det. De hadde vel alle vært veldig skeptiske til hva han skulle gjøre nå. Hvis han gjorde det da. Men plutselig forandra ansiktet hans seg helt. Det så ut som om han tok sats. Og ja, sekundet etter hoppet han. Alle gispa og så på han med store øyne. Det var jo egentlig en spøk, det var ingen som egentlig trodde han skulle gjøre det. For det var jo helt idiotisk. Alle så redde ut. Han nærma seg det nådeløse havet mer og mer.

 

Men han derimot så ikke redd ut lenger, han så glad ut. Nærmest lykkelig. Men det gjorde ikke henne noe lettere til sinns. Hun ville ikke at han skulle treffe vannoverflata, hun ville stoppe han. Men det var ingenting hun kunne gjøre nå.

 

Så landa han med et plask. Men det hørtes mer ut som om han traff en vegg i veldig høy fart. Alle stod urørlige. Det kom noe opp, men det bare flyt som en tung bylt. Hun spurtet bort for å kunne se bedre. Han var vekk. Det lå ikke en tung bylt der lenger. Havet lå blikkstille. Hun skrek til hun fikk vondt i lungene. Øynene fylte seg med tårer.

 

Det var jo bare en spøk, de skulle bare være morsomme. De mente ikke noe med det. Men han tok det bokstavelig. Og innerst inne trodde hun visste hvorfor. Han skulle tøffe seg for henne. Men til hvilken nytte? Det hun hadde igjen nå, var et knust hjerte. Et tomrom i brystet. Og skyldfølelse.

 

Det fins en grense mellom spøk og alvor.

Men de fant den ikke før det var for seint.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil