Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Rus, voldtekt og døden!

Rus, voldtekt og døden!

Den gir deg en liten smakebit av hvordan livet til Anne Lykke var da ho var i ungdomsida. Den handler om hvordan foreldrene hennes var, hva ho følte inn i seg og hvordan ho løste det.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
12.06.2011


Dette er et utdrag fra selvbiografien om meg, Anne Lykke.

 

Det har gått 11 år siden jeg for første gang blei dratt inn i livets harde virkelighet. Jeg var bare 14 år gammel da det skjedde store og vonde endringer i livet mitt, og de vil være brent fast i hukommelsen min for alltid.

 

Det begynte for første gang på skolen. Jeg var med i koret, på fotball laget og som drillpike. Alt var perfekt! Jeg dro på kor øving etter skolen, og deretter dro jeg hjem for å spise middag. Vi hadde alltid en fin middag hjemme og aldri hadde vi pizza eller noe ferdiglaget mat. Vi bodde på en stor herregård og hadde tjenere, de var veldig hjelpsomme og snille og de hadde blitt som en del av familien. Min mor hadde alltid vert der for meg viss det var noe jeg ville si eller hadde på hjerte. Min mor var vakker, hadde langt, lyst hår, tynn og hadde rosenrøde kinn. Jeg var ganske lik henne. Hun jobbet som sanger på en nattklubb og ingen visste om hennes svakhet for narkotika. Hun dro på turne hvert år, og jeg kunne se det på henne at hun virkelig elsket det. Hun var ikke så ofte hjemme, men viss hun var hjemme koset hun seg virkelig. Hun satt med meg og far i sofaen og spilte kort. Det er et minne jeg aldri kommer til å glemme. Min far var en snill og god mann. Han ville ikke gjøre et eneste menneske noe vondt, men det var inntil en dag han fikk en svakhet. Han jobbet som hotelleier og bygget opp mange hoteller, de var flotte og var rikt utstyrt, min far var ikke gjerrig. Han tente masse penger og det var grunnen til at vi hadde et så flott hus, men i løpet av alle disse åra som jeg nå har levd så har jeg funnet ut at det finnes mer i livet enn bare penger.


 

Jeg har alltid vært enebarn og derfor må jeg si at, ja, jeg var bortskjemt. Jeg fikk alt jeg pekte på og livet mitt var perfekt, trodde jeg.

 

Da jeg begynte i niende klasse fikk jeg vite noe av klassekameratene mine. Det gjorde så sterkt inntrykk at jeg ville knekke sammen eller bare legge meg ned for å dø. Det gikk hundrevis av spørsmål gjennom hodet mitt, ”Hva skal jeg gjøre nå?”, ”Hvorfor skjedde dette akkurat meg?”, ”Hvorfor har de ikke fortalt meg om dette før?” Det føltes som om at jeg hadde fått beskjed om å dø eller noe sånt og at ingen kunne redde meg. Jeg hadde lyst til å skrike av raseri, men jeg fikk ikke ut en eneste lyd. Mor skulle komme hjem i dag, og da kunne jeg få prate med henne, så jeg dro rett hjem og hoppet over koret denne gangen, noe som jeg aldri hadde gjort før.

 

Det første jeg fikk høre da jeg kom inn døra var mor og far som stod og kjefta på hverandre. Jeg trodde ikke det jeg hørte fordi det aldri hadde vert sånn før, de hadde aldri kranglet som dette før. Det jeg fikk høre var

 

”Hvordan kunne du gå rundt og ikke fortelle oss at du hadde et sånt problem? Du skulle jo ha fått hjelp med en gang du hadde sagt det!” sa far.

 

Mor svarte

”Jeg ville ikke sår dere, og, dere er så snille og jeg er så glad i dere…”

 

”Hold kjeft! Jeg gidder ikke å høre på det tullet der! Viss du er så glad i oss, så kan du for fa…”

 

Jeg reiv opp døra inn til spisestua, der jeg blei møtt av to ansikt som ikke trodde hva de så og skrek ut

 

”Jeg hater dere! Jeg hater dere så mye at jeg har ikke ord!”

 

Jeg løp opp trappa og inn på rommet mitt, før jeg slengte igjen døra i fjeset på en av stuepikene. Jeg fikk den samme følelsen som jeg fikk da jeg var på skolen. Jeg la meg i sengen og trakk dyna over hodet. Mor kom inn døra, men jeg latet som om hun ikke var der. Senere på kvelden kom hun inn engang til. Hun prøvde å få kontakt med meg, men jeg var helt i en annen verden. Jeg visste at hun skulle dra ut for å synge på nattklubben i kveld men det brydde jeg meg ikke om. Slik ble jeg liggende resten av kvelden.

 

Neste dag var som alle andre dager med et unntak, mor hadde ikke kommet hjem. Hun pleide å ligge på sofaen å sove til vanlig, men ikke i dag. Hvor i alle dager var hun? Jeg dro på skolen den dagen, men jeg hadde en stor klump i magen hele tida. Jeg droppet koret for andre gang, og jeg dro rett hjem. Da jeg kom innenfor døren så jeg at far stod og gråt. Jeg visste ikke hvorfor, og jeg turte ikke å spørre.

 

”Anne, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt det, men,” jeg hørte pappa sa det med gråten langt opp i halsen.

 

”Jeg fant mor liggende på gulvet sovende i vinkjelleren, eller hun sov ikke, hun hadde tatt ein overdose med narkotika i går kveld!” Far begynte å gråte enda mer, mens jeg selv kjente at jeg blei vår i øynene.

 

”Hun hadde snublet da hun kom hjem fra nattklubben og ramlet ned trappa da hun kom hjem i går kveld, da hun kom til seg selv tok hun noe stoff og la det på gulvet for å sniffe det!” Da kjente også jeg at tårene kom som fosser. Jeg visste ikke hva eg skulle si! Hjertet mitt hadde gått i tusen biter og sjela mi var død! Pappa stod enda og gråt enda, han var også knust. Anne Lykke du liksom, det var veldig mye ”lykke” du har med deg, tenkte jeg da jeg stod der.

 

Noen dager senere var det tid for begravelse. Far var en kjent mann og han hadde mange venner som kom. Kirka var helt full og plutselig opnet dørene seg og inn kom kista som mor lå i. Jeg kjente at tårene strømma på, jeg gråt og gråt, det tok aldri slutt.

 

Min far var helt knust etter min mors død og han begynte å oppføre seg rart. Ikke bare rart men voldelig rart. Han begynte å gå til psykolog, ikke at det hjalp så mye. På skolen hadde karakterene mine begynt å synke til mellom 2 og 3 i alle fag. I samfunnsfag hadde vi om noe som blei kalt for nedgangstider, og ja, vi kan virkelig kalle alt det som skjedde i livet mitt for nedgangstider. Hjemme hadde jeg det heller ikke bra. Far hadde gått konkurs med alle hotellene sine og vi måtte selge herregården for å overleve. Vi flyttet inn i et lite hus like utenfor Oslo, uten noen tjenere og det kunne bli vanskelig å vende seg til. Far hadde ikke fått seg noen ny jobb og vi hadde lite penger, vi satt nesten bare igjen med arven til min mor. Far sa at det var jeg som skulle ut å tjene penger og ikke han, og viss jeg ikke hadde tenet penger begynte han å piske meg. Jeg kjente at jeg hadde lyst til å dra til han med neven, men det turte jeg aldri å gjøre. Voldtekten blei bare grovere og grovere og lysten til min far på kroppskontakt med damer blei sterkere. Jeg husker spesielt en gang da jeg hadde kommet hjem fra skolen, jeg tok meg ein dusj etter at vi hadde hatt gym, jeg synes at det var noen bak meg, men jeg tenkte bare at det var en rar følelse.

 

Plutselig opnet noen glass dørene inn til dusjen. Personen begynte å ta på meg og kysse på meg. Jeg skjønte fort hvem det var og jeg prøvde å vri meg unna, men det nytta ikke. Kropp mot kropp stod jeg og faren min mot hverandre og den dag i dag orker jeg ikke tanken på det. Overgrepa skjedde flere ganger, i dusjen, i senga, overalt! Jeg turte ikke å si det til noen, tanken på å fortelle at faren min utnytta meg på den måten, nei, det orket jeg ikke.

 

Gjennom livet har jeg lært mye og en av de tingene er at det ikke er farlig å si i fra viss det er noen som gjør noe mot deg. Jeg har fått ein helt ny start etter at jeg sa i fra om hva som hadde skjedd. Nå har jeg fått meg kjæreste og vi er forlova.

 

Ta mot til deg å si i fra!

 

(Ein ny start)


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil