Han dribler og han dribler. Han dribler seg forbi spiller etter spiller. Publikum og millionene av TV-seere enser ikke tanken på at han er en egoist, for han har ballkontroll uten like, og det er nesten helt magisk å se på… Han lurer keeperen, og går det? Jaaa, det gikk! Manchester United vant 1-0 over Liverpool i siste spilleminutt etter scoring fra norske Adrian Schau! Hele laget kaster seg over ham i glede, og publikum brøler og synger som ekte fotballfans skal gjøre, han hylles av en hel verden, denne norske unggutten…
Med et rykk i hele kroppen som starter på hårtuppene og strekker seg ut i tærne, våkner Adrian. Han må ha drømt. Men det virket helt ekte. Han var med i drømmen, han var helten. Ah, hadde det enda vært virkelig!
Så kommer han på hvilken dag det er. Det er jo denne dagen han har gått og ventet på i flere uker. 23. mai har det i lang tid vært en rød ring rundt på kalenderen. Det er i dag han får bestemt sin fremtid!
Han tusler inn på badet og heller iskaldt vann over ansiktet, for å våkne litt. Etter å ha gnidd all såpa ut av øynene, møter han blikket sitt i speilet. Han blir stående en stund og studere speilbildet sitt. Det lysebrune håret er vått i luggen, de blå øynene en anelse røde etter såpa. Han er ganske lang, nest høyest i klassen, faktisk. Nest etter Eirik, bestekompisen hans. Blikket rives bort av morens stemme. Den nokså lyse damestemmen runger over hele huset. – Adriaaaaan! Du må møte opp om en halvtime!
Adrian sukket. Han fester på seg leggbeskytterne og tredde på seg de blå strømpene. På vei ut av badet river han med seg treningsjakka hvor det står ”Koll IL” bakpå.
På kjøkkenet lukter det egg og nystekt bacon, men han kjenner seg ikke sulten. Alt han tenker på er hvordan det skal gå i dag. Han har følt seg skråsikker hele tiden med hvordan det skal gå, men i dag er alt annerledes. Det er i dag det faktisk skal skje…
På banen er det allerede kommet en del folk. Nervøse, spente og forventningsfulle alle sammen. Trenere og foreldre er nesten like nervøse som de 15 år gamle guttene og jentene som skal i ilden. De løper frem og tilbake, sjekker utallige ganger om han eller hun har fått i seg nok væske, at de ikke har vondt noen plass osv. Adrian følte seg merkelig nok ikke så veldig stressa. Etter å ha sett på hvor mange som kommer videre i konkurransen, merker han at selvtilliten begynner å komme tilbake. Da får han øye på Jenny. Han kjenner at han blir varm. Nei, nå er det fotball det skal fokuseres på.
Han sjekker startlista, og begynner så smått å varme opp. Tiden går. Adrian ser at konkurransen blir tøffere og tøffere. De han så i sta, må ha vært dårligere. Det er de beste til slutt. Adrian er blant dem. De beste.
Han går utpå banen. Slenger bagen ned på det knallgrønne kunstgresset og legger seg ned ved siden av kompisene. De følger spent med på hva som skjer mellom straffemerket og målet. Det er nemlig Eirik som skal ta straffe. – Vis dem, Eirik! roper Adrian. Eirik har en god skuddfot, men han har lett for å bomme når det virkelig gjelder. Men neida. Eirik plasserer ballen enkelt i krysset. Keeperen hadde nubbkjangs. Adrian og kompisene jubler, og Eirik smiler fornøyd tilbake. – Slå den du, erter han smilende Adrian når det er hans tur.
Men Adrian er nå inne i sin egen lille verden. Det er nå det gjelder. Det er nå eller aldri, liksom. Det å ryke ut i første runde hadde vært så utrolig flaut. Han kunne høre det blåse i en fløyte. Nå skal han gjøre noe så enkelt som å skyte en ball inn i et mål. Men allikevel vanskelig. Han stirrer Norges landslagskeeper rett i øynene. Sekundene føles som år. I sidesynet ser han foreldrene håpefulle på tribunen, kompisene lekeslåss på gressmatta, og ikke minst, Jenny smilende på benken med venninnene sine. Han gikk sakte et skritt bakover. Og et til. Og noen til. Keeperen spyttet en ekkel klyse i hanskene og slo hendene sammen. Nå skulle han klare det. Han løp fra venstre inn mot ballen og skjøt med høyrefoten hardt. Det tok et par hundre år før ballen nærmet seg målet, nei, nei, neeei! Rett i hendene på keeperen. Han kunne nesten høre foreldrenes sukk, kompisenes latter og Jennys fnys. Adrian sukker. Han ser bort på Jenny, men hun snur bevisst ansiktet bort.