Hun sto på kanten av broen. Regnet sildret ned i ansiktet hennes og videre nedover kroppen. Den spinkle, tynne kroppen hennes ble litt mer synlig under de hvite klærne. Ut ifra været føltes det som om dette var riktig. Det var en slags TV-storm. En slik storm du kunne se på en action film i helgene. I en film der alt går bra til slutt.
Hun syntes hun kunne se et lys i vannet femti meter under henne. Var det dette hun ville? Jo, dette var slik det skulle ende. Alt som hun aldri hadde, skulle hun få. Alt hun ikke skjønte, skulle gi mening. Hun lukket igjen øynene og var klar til å hoppe.
Dagen hadde startet som en vanlig dag. Hun hadde stått opp, dusjet, spist frokost og tok den ferdigpakkede sekken hun hadde gjort klar dagen før. Hun hadde gått ut av det stygge rommet hennes, gjennom det spy grønne kjøkkenet og ut den slitte ytterdøra. Tanken å dele et farvel med foreldrene sine, som fortsatt sov, var aldri til stede.