Livet suger

Tekst skrevet i norsk, 3vgs.
Sjanger
Kåseri
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2011.04.14

Jeg hater vekkeklokka. Jeg våkner ikke av vekkeklokka. Jeg hater frokost. Jeg hater klær. Jeg har ikke klær. Jeg hater tørr hud. Jeg hater bussen. Jeg hater å skrape is. Jeg hater dogg på ruta. Jeg hater alle på bussen som tilsynelatende er på vei til nok en hverdag de innbiller seg er meningsfull. Jeg hater bilen. Jeg hater parkeringslappen som går ut hver tredje time. Jeg hater skolen. Jeg hater folk som går på skolen. Jeg hater utdanning og alle de som tror de forbereder seg på noe stort. De ender opp som triste folk på bussen de også. Jeg hater hjemveien fra skolen. Jeg løper som regel, men vet ikke til hva. Jeg hater mas. Jeg hater at alt skal foregå i høyt tempo, og de som går sakte på senteret, eller venter med å ta opp lommeboka som ligger nederst i veska når de kommer til kassen. Jeg hater de som trur de vinner i Lotto og de som gleder seg til jul og som ikke skjønner at Murphy’s Law er det eneste styrende prinsippet. 

 

Jeg hater at alle skal være så fordømt like. Alle skal ha et felles mål. Alle skal fullføre en utdanning. Alle skal jobbe og kose seg i helgene. Alle skal dra på chartertur til Spania i fellesferien. Alle skal ha det jævla bra. Vi skal se bra ut. Vi skal trene og bli slanke. Vi skal bake kaker og drikke kaffe latte. Vi skal alltid ha penger. Vi skal alltid bruke dem. Samfunnet former oss slik. Det er blitt så stor fokus på et klassefritt samfunn at man har blitt farlig like. Å hoppe over utdanning, kjøp av eiendom og stifting av familie er liksom ikke akseptert. Ta skolesystemet for eksempel, her blir 30 elever skvist inn i et klasserom hvor de blir behandlet likt av læreren. Det er plass til en klasse, men ikke 30 elever. Mennesker blir ”oppdratt” til å utfylle andres behov. Eller forventninger. Artister som ligger på hitlistene. Halvparten har ikke skrevet sangene sine selv! Da Katy Perry ble stor, debuterte hun med en sang om at hun likte å kysse på jenter. Perry er hetero og i dag gift med Russell Brand (mann) fra England. Eller Black Eyed Peas, de ble store med sangen ”Where is the love”. Hvor medlemmene av Black Eyed Peas spør hvor kjærligheten og freden har blitt av. Sangen ble en hit i 2003, og bandet har siden ikke hatt andre hiter som omhandler samme tema. Musikken er produsert for å tjene penger. Ikke for å få frem et budskap, eller noe artisten brenner for. Personlig forstår jeg ikke hvordan en verdenskjent artist med stor innflytelse velger å synge om kjærlighet, penger og rumper når den har mulighet til å få frem noe viktig.

 

Jeg hater alle forventingene som følger jaget etter likhet. Vi snakker om forventinger om å for eksempel gjennomføre skolen, du er ikke en fullverdig samfunnsborger hvis du ikke fullfører skolen. Du faller utenfor. Hvem utdanner vi oss egentlig for? Er utdanningens formål at hver enkelt skal vokse, nå sitt potensial, realisere seg selv og finne lykken gjennom det? Eller er vi bare brikker i et større spill der vi formes til å fylle roller for samfunnet og nasjonen? For hvor blir det av oss? Hvert enkelt individ? Har vi grodd fast i dette kjedelige A4-livet, og tør ikke helt å bryte oss vekk fra det? Med min stakkarslige erfaring på 18 år, har jeg ingen forutsetning til å besvare disse spørsmålene fullstendig. Men jeg lurer på hva som driver voksne, utdannede mennesker som har en vanlig 8 til 16 jobb. Jeg har blitt fortalt av en som passer denne beskrivelsen godt, om at livet er ganske piss, men du må nyte de små øyeblikkene hvor det er ganske greit. Jeg har vanskelig for å tro at det var et slikt liv denne mannen hadde sett for seg på sine yngre dager. I teorien, er det et slikt liv som er et suksessrikt liv. Lykken blir ikke målt i livskvalitet, men i jobb, penger, eiendom og om du har reproduktiv suksess. Har du en bra jobb, tjener mye penger, eier enebolig og en SUV i garasjen, i tillegg til familie, ja da bør du være lykkelig.

.

Men det jeg hater aller mest er å hate. Jeg har en generell negativ innstilling til livet. Og det står jeg for. Ser ingen grunn til noe annet. Jeg er stort sett forbanna, og hater virkelig folk som går sakte på senteret. Men. Å ha en negativ innstilling til livet, ødelegger mye. Skal en skoleoppgave leveres, er det første jeg tenker at jeg aldri kommer til å gjøre den. Skal et rom ryddes, ler jeg nesten. Skal en ekstra vakt tas, hater jeg at jeg sier ja. Jeg ser sjelden mulighet ved situasjoner som er fulle av muligheter. Og det er klart det, at hvis jeg hadde hatt en positiv innstilling her, så hadde det vært enklere. Vi lever tross alt i et av verdens beste land. Utrolig nok. Hvis folk blir lykkelige av å leve et kjedelig, enkelt, fargeløst og trist A4-liv, så hvorfor ikke? Eller hvis en stakkarslig 17-åring trives med det manipulerende og korrupte skolesystemet vi har, så pugg i vei til å bli best i klassen. Greia her er at jeg vil belyse de svake punktene jeg ser så inderlig klart i samfunnet i dag. Og understreke at jeg aldri skal bli verken disiplinert eller voksen. Selv vet jeg ikke hvor denne ”fuck the system”-holdningen kommer fra, eller hvordan den forsvinner. Men jeg skal jobbe med saken. Lover!

 

I mellomtiden fortsetter jeg å hate. Jeg hater å skrive skoleoppgaver om å hate. Jeg hater de som trur ungdomsbedriften er en ekte bedrift. Jeg hater ledelsen. Ledelsen hater elever. Jeg hater autoritære mennesker som misbruker makt. Jeg hater de som sier nei til en pose når de har kjøpt mer enn de kan bære. En pose koster 1 krone. Jeg hater vennene mine. Neida. Joda. Jeg hater å ikke vite hvilken sang jeg skal høre på. Jeg hater artister som ikke skriver låtene sine selv. Jeg hater folk som hater røykere. Jeg hater folk som tar trapper isteden for heis. Jeg hater å være våken. Søvnen burde vært min beste venn, men den bare minner meg på at jeg snart skal opp til en ny dag, et nytt år, et nytt tiår.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst