Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Uforklarlig

Uforklarlig

En forferdelig hendelse rammer Mia.

Karakter: 5 (norsk tentamen, 9. klasse)

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
04.04.2011


Det er morgen. Jeg vil ikke stå opp. Jeg vil aldri stå opp. Det er kjølig på soverommet, men varmt under dyna. Et hvitt slør omfavner den store dobbeltsengen og jeg føler meg som en prinsesse. Jeg vil at en lyshåret prins skal komme og ta meg med til eventyrland. Mamma roper og skriker at jeg må stå opp og at jeg kommer for sent til skolen. Men jeg later som hun er den onde stemoren, sier til henne at hun skal holde munn og la meg være. Jeg hører døren smeller igjen fra underetasjen. Hun har gitt meg opp. Mamma har gitt meg opp.

Jeg har endelig fått labbet meg ut av sengen og inn på badet, pusset tennene og børstet håret. Vurderte faktisk å ta meg en dusj nå som jeg var så godt i gang, men lot tanken ligge. Jeg lente ryggen inn til veggen og lot meg selv synke ned. Jeg liker å sitte på det varme baderomsgulvet og bare tenke. Tenke på alt, tenke på ingenting. Det ligger en behagelig duft av lavendel over rommet. Det er såpen til mamma. Mamma liker å smøre seg inn med alle slags dufter og kremer. Hun er ganske jålete. Tror hun skulle ønske at jeg var mer som henne. Sminke meg, smøre meg inn med dufter, kle meg pent og alle slike jålete ting. Men det er ikke meg. Jeg liker bustete hår, hullete olabukser, gammel rock, røde lepper og skumle motorsykkelgjenger. Men den siste tiden har jeg bare vært skitten, lat og deprimert. Det er helt absurd hvordan en telefon kan forandre livet ens på den måten. Men så var det ikke en vanlig telefon heller. Det var en telefon uten stemme. Det var bare en lav summing i bakgrunn. ’’Hallo?’’ gjentok jeg minst tre ganger før et hjerteskjærende skrik overdøvte den lave summingen. Det var et dameskrik.

Det ringer på. Jeg tvinger meg selv opp fra baderomsgulvet, og ned den kalde steintrappen. Jeg tar meg ikke bryet med å se på meg selv i speilet da jeg går for å åpne døren. Det var en ung, velstelt mann som var ute etter å selge aviser. Jeg takket nei og slamret igjen døren litt sint. Sint for at jeg gadd å slepe meg ned trappen for å så slepe meg opp igjen. Denne gangen klarte jeg ikke la være å se på meg selv da jeg gikk forbi speilet. Jeg så grusom ut. Det røde håret mitt sto til alle kanter, og mørke ringer la seg rundt de smaragdgrønne øynene mine. Den svarte nattkjolen lå som et telt over den alt for tynne kroppen min. Nå ble jeg enda mer sint, så sint at jeg begynte å gråte. Jeg vil bare glemme alt å bli den glade jenta jeg pleide å være. Men jeg klarer ikke glemme. Det er umulig. Det er som om bildene fra den kvelden går i lysbildefremvisning hver dag inne i hodet mitt. Jeg blir sintere og sintere for hver eneste dag. Sint for at jeg kunne gjort noe, sint for at jeg bare sto der som en tosk. Men hva skulle jeg egentlig gjøre? Det er alltid noe man kan gjøre. Jeg kunne i hvert fall prøvd å stoppe det, men jeg var for redd. Jeg er og vil alltid være en pyse, en feiging. Jeg orket ikke gå opp trappen, men satt meg heller inntil speilet. Fortsatte med å tenke, ventet på lysbildefremvisningen.

Etter jeg fikk den snodige telefonen fra en ukjent, holdt jeg det hemmelig. Tenkte at det var det beste, og bare glemme hele greia. Men så lett skulle det ikke bli. Den ukjente ringte meg to dager senere. Smerteskrik og rop om hjelp fra den samme damen, var det jeg hørte. Hun ble torturert. Det var noe av det mest forferdelige jeg hadde hørt. Telefonene stoppet ikke. Det ble derimot bare verre og verre. Jeg var frustrert og visste ikke hva jeg skulle ta meg til. Hva hadde jeg gjort? Hvorfor får jeg disse telefonene? Slike spørsmål stilte jeg meg selv konstant. Jeg fortalte det ikke til noen, og tenkte at jeg var lur. Ytterdøren åpnet seg brått. ’’Mia, du kan ikke sitte i gangen så tynt kledd. Du kommer til å bli syk’’ Mamma var hjemme allerede. Hun jobbet bare halv dag på torsdager. Jeg ble sint. Jeg hater når mamma avbryter meg i tankestrømmen. ’’Blåser jeg i’’ Mamma bare ristet på hodet mens hun tok av seg vinterkåpen. Hun hadde vært og handlet klær igjen. Lurer på hvor mye penger den dama der bruker på utseende og dilldall. Jeg reiste meg opp fra gulvet og gikk opp trappen, svingte til venstre inn på rommet mitt. Jeg la meg under dyna igjen. Nå var det kaldt både under dyna og i rommet. Som vanlig fortsatte jeg å tenke.

En onsdag for to uker tilbake, gikk jeg hjem fra skolen. Noe føltes rart den dagen, det føltes ut som at noen spionerte på meg. Jeg tenkte at det bare var ren innbilning og latet som ingenting. Jeg hørte på 60’talls rock. Jeg tenkte at jeg ville leve på 60-tallet og gå med artige kjoler. Mens jeg gikk helt i min 60-talls verden, hørte jeg en lav mannestemme i bakgrunn. Noen prøvde å få kontakt med meg. Jeg tok ut høreproppene og snudde meg rundt. Mannen hadde brunt bustete hår som jeg liker, slitne klær og blek hud. Han så syk ut. Han sto bare der med et lurt smil om munnen. Han luktet forferdelig, en lukt jeg aldri noen gang har hvert borti før. Jeg visste det ikke da, men det var lukten av lik. Menneskelik. Jeg skjønte at noe var galt, men jeg greide ikke rykke meg. Mannen tok meg i armen mens han la munnen sin inntil øret mitt for å hviske meg noe. ’’Du har fått noen telefoner i det siste, har du ikke?’’ I det øyeblikket mistet jeg alle krefter og klarte akkurat å stamme frem et lite ”ja”. Han sa ikke noe mer, men førte meg bare bortover gata med hånden sin rundt armen min. Han førte meg til et lite nedslitt hus. Jeg likte ikke dette. Han tok et godt grep om dørhåndtaket, og røsket døren opp. Han dyttet meg inn i et lite mørkt rom som kun bestod av en stol. ’’Der skal du stå’’ sa han og pekte mot det ene hjørnet i rommet. Jeg nikket svakt. Han spaserte ut av rommet mens jeg sto der urørelig.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil