Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Svarte engler

Svarte engler

Novelle jeg skrev på norsk tentamen. Handler om hvor fort livet kan ta slutt.

Karakter: -6 (10. klasse)

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
31.03.2011


Kl 10 på kvelden lå Ole Kaspersen halvsovende i stolen og våknet brått av to kjente lyder: hjul knasende mot grus blandet med en alt for høy bass. Ole ga ut et stønn av fornøyelse da han gjennom doggete vinduer så rissene av den sølvgråe Mazdaen svinge inn i gården sin. Han hadde ikke visst om kameratene hadde glemt å plukke han opp, eller om de rett og slett var en time for sene. Han burde visst det. Uansett hvor mye han kjeftet kom de alltid for sent. Jakken og skoene hadde Ole allerede på, og skyndte seg dermed ut av huset med et vink av et farvel til moren som sto på kjøkkenet og kokkelerte. Rett før døren slo igjen hørte han en avbrutt setning som startet med ”husk…”, men tok seg ikke bryet med å åpne igjen for å høre resten. Helt siden han forsiktig uttalte at han skulle på fest i Røyken, en halvtime unna, med Robert og Andy, hadde moren konstant proppet han full med lange instrukser om regler og oppførsel. Han var temmelig sikker på at han kunne hele regla ut og inn nå. Ja, ja, hun hadde alltid vært overbeskyttende, og Ole hadde tross alt fått lærdom av det. Han passet også alltid på andre.


 

Ole ble truffet av våte piskeslag i det øyeblikket han satte føttene i grusen der himmelen var taket. Han løp de 10 meterne til bilen. På den korte strekningen hadde han uansett rukket å bli klissvåt og dumpet derfor ned på sin faste plass i baksetet som en våt katt. Han kjente mobilen vibrere i sidelommen, men tok ingen notis av hverken det eller noe annet ettersom han nå bare ville få kjeftet på kameratene sine. Det var passe vanskelig da anlegget spilte dundrende techno musikk på høyeste volum. – Hallo! Skrek Ole av all røst. Volumet ble dempet og Robert som satt bak rattet visste av erfaring at Ole krevde en unnskyldning for forsinkelsen. – Sorry, kompis, vi glemte at ølsalget stengte tidlig, så vi måtte kjøre til Gokk for å få henta noe hos’n Fredrik.
- Så dere kunne ikke ringt og sagt det litt før? Spyttet Ole ut til svar.
- Sorry.
- Greit. Men la musikken stå på lavt volum.
De protesterte ikke. Ole visste nemlig å utnytte disse situasjonene. Vanligvis ville kameratene aldri latt musikken stå lavt i lenger enn et minutt, men nå hadde de bare å avlyde.

 

Musikken ble fort erstattet med høylytt snakking og skrattlatter i et sett, men han fikk vel strekke tøylene litt selv også, selv om han aller best likte stillheten. Noe han var alene om. Han hadde alltid vært den egenartede personen som egentlig ikke passet inn noen steder. Hadde ikke Robert og Andy trengt denne pussige Oles hjelp til en matteprøve i 4. klasse hadde de antageligvis ikke sittet sammen her nå. På en eller annen måte klaffet de, selv om Ole og de to vennene var store motsetninger. Folk hadde i all ettertid, selv nå når de var i en alder av 18 år, funnet det merkverdig at Robert, Andy og Ole var en vennetrio.

 

Men Robert og Andy var for så vidt heldige som hadde Ole. I fyllefester og slik var han for eksempel aldri ordentlig delaktig. En øl eller to unnet han seg, men ellers var han usynlig. Han var bare en viktig faktor til festene da det kom til pleie av sjanglende folk og rydding. For Robert og Andy følte han seg som en blanding av en bisarr nerdevenn og en rådgiver som alltid sa ifra når fare skulle skje. Og apropos det.

- Stooopp! Hylte Ole så høyt at det nå kunne overdøvet en hvilken som helst musikk på høyeste volum.
Han hadde sett det så plutselig. Glimtet av et rundt gult lys som sakte men sikkert bevegde seg et hakk ned. Og ble rødt. Men bilen stoppet ikke for dødslyset. Robert reagerte visst for sent, for det røde lyset gle forbi vinduene med så stor fart at det bare ble hengende igjen som en rød, tung stripe. Ole lukket øynene. Han forventet en kollisjon. En bråbremsing. En utenforkjøring. En stillhet og kanskje en død. Ville det usle vinket han sendte moren være deres siste farvel? Alt ble fastfrosset i noen sekunder som i et stillbilde. Han ventet. Og ventet. Så åpnet han øynene. En enorm forvirring slo han da han til sin forbauselse merket at bilen fortsatt var i bevegelse på veien.

 

Da han skjønte hva som nettopp hadde skjedd omformerte forbauselsen seg kjapt til et voldsomt sinne.

- Hvorfor stoppet du ikke!? Skrek Ole, og merket at stemmen skalv. Om skjelvingen var på grunn av redselen som satt igjen eller det nye, kokende sinnet var vanskelig å si.
- Ro deg ned! Jeg sjekka jo at det ikke kom non’ biler! Skrek Robert tilbake.
- Hvordan kan det på noen som helst måte være beroligende for meg at det ikke kom biler!? Hæ? Jeg trodde vi skulle dø! Du kunne drept oss alle tre! Man kjører ikke på rødt lys!
- Jeg mener det. Ro deg ned! Ta deg en øl eller no’.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil