Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Mount Everest

Mount Everest

Om farer på Mount Everest og om naturunderverket.

Sjanger
Faktaoppgave
Språkform
Bokmål
Lastet opp
30.03.2011


I denne teksten skal jeg ta for meg det som skjer og det som har skjedd på det vi kaller “verdens tak”. Jeg skal skrive om naturforholdene, om farene som lurer og om menneskene som prøver å bestige det. Hva skal man gjøre om man får høydesyken? Hvorfor vil man til topps, og ikke minst, hvordan bestiger man verdens høyeste fjell?

 

Verdens høyeste fjell.

<bilde>
Mount Everest, også kalt Sagarmatha ligger 8850 meter over havet. Det er verdens høyeste fjell og ligger i fjellkjeden Himalaya. Det ligger på grensen mellom Tibet og Nepal og fjellet skiller India fra Kina. Mount Everest er formet som en tresidet pyramide og er dekket av isbreer. På fjellet er det kaldt, og i monsunsesongen[1] (november til mars), kan temperaturen synke helt ned til -60°. Det er også veldig tynn luft, på toppen inneholder luften mindre enn en tredel av oksygenet, enn det som er tilfellet ved havoverflaten. Fjellet er oppkalt etter George Everest som ledet kartleggingsprosjektet. George ønsket ikke denne æren og ville heller at fjellet skulle hete Chomo Lungma, etter  buddhistnomadene[2] som trodde at Mount Everest var “gudenes hjem”. I Nepal blir fjellet kalt Sagarmatha.


 

Reisemålet Mount Everest.

Hvert eneste år forsøker mange turister, leger og forskere å bestige  Mount Everest. Men hvorfor vil man egentlig gjøre noe som er farlig? Frem til 1700-tallet var det svært få som hadde vært på Mount Everest. Da var det nesten bare vitenskapsmenn som studerte bergarter, isbreer, klimaet og planter som hadde besøkt fjellet. Men på slutten av 1700-tallet begynte nysgjerrige turister å klatre i fjellet, ikke for å forske det, men for å være med på en spennende opplevelse. Det var da ordet “fjellklatring” oppsto. Klatreekspedisjonene har utvilklet seg mye over tid og det er nesten ingen som klarer å bestige Mount Everest uten hjelp fra sherpaene. Sherpaene er først og fremst navnet på en folkegruppe som bor i Himalaya. Men benevnelsen blir også brukt om fjellførere og bærere på Mount Everest. Uten sherpaene ville det ikke være mulig å fullføre slike ekstreme klatreturer i Himalaya. Sherpaene har ansvar for bæring av bagasje og for etablering av leirer. De er i utgangspunktet mer heltemodige en klatreturistene, og dette er deres jobb som de får betalt for. Selv om sherpaene er vant til å ferdes i store høyder, får de kanskje ikke så mye av æren de egentlig skulle ha fått, hvis man ser på hvor stor oppgave de har i forhold til klatrerne.

 

Klatresesongen er kort. De som vil bestige toppen, gjør det som oftest på høsten eller våren, og mange bruker samme klatrerute. Derfor hender det at det er kø for å nå det aller høyeste punktet av fjellet.

 

<bilde>

Et eksempel på forsøpling på Mount Everest.

 

Selv om menneskene har fått mange unike opplevelser ved fjellet, har naturforholdene blitt ødelagt. Før Nepal tok nødvendige tiltak, etterlot hver ekspedisjon i gjennomsnitt 365 kilo søppel. Søppelet var ikke bare stygt, men også helseskadelig for urbefolkningen og sherpaene.  Heldigvis lagde Nepals turistforening strenge, nye lover for turister som besøker området. Hvis man forsøpler får man bøter. Tiltakene de har satt i gang, vil gjøre at skadene sakte men sikkert reduseres.

 

Mange av forsøkene på å bestige Mount Everest ender i suksess, men noen ender også i tragedier. Hillary og Tenzing blir sett på som helter og var de aller første som nådde toppen, dette var i Mai 1953. Reinholt Messner var den første som klatret til topps uten ekstra oksygen. Det finnes utallige historier om dødsfall på fjellet, klatrere omkommer hvert eneste år. Siden 1953 har mer enn 150 klatrere omkommet på veien opp til topps. Noen av ulykkene er selvforskyldt fordi man er dårlig forberedt og tar en for stor risiko, mens andre er rett og slett bare uheldige.

 

Klatreutfordringer

Alle som klatrer opp Mount Everest, møter før eller siden på store utfordringer. Det er bratt og glatt, så klatrerne må være observante, ha gode rutiner og sikre seg godt. Dette er heldigvis lettere nå som klatreutstyret og medisinene har blitt bedre. Et eksempel på dette er moderne klatrestøvler med spisse kramponger[3] som ligner litt på slalåmstøvler. Disse er laget av skum som beskytter mot frostskader. En av de aller største farene er at det er veldig tynn luft. Da blir pulsen raskt, man blir andpusten, hjertet slår raskere og det blir svært vanskelig å puste. Kroppsdelene blir svake, noe som kan få utfall i krampe. På toppen av Mount Everest er det så tynn luft at det er helt umulig å overleve lenge uten surstoff [4]. På de øverste leirene, er det så tynn luft at man til og med må sove med surstoffmasker. Sherpaene kalte surstofflaskene for “engelsk luft”.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil