Even var på vei hjem fra skolen da han møtte på den lange køen i Oslo sentrum. Mopeden var ganske liten og han kom seg omsider forbi alle bilene. Tidligere i uka hadde han fått mopedlappen, og han hadde arvet mopeden av onkelen, en gammel Honda. Alle i 10ende var missunnelige når han kom kjørende på mopeden dagen etter, og han var ganske så kry der han kjørte. Even var en nokså populær gutt, passe høy og nesten ferdig med 10. klasse.
Det var en helt vanlig dag på jobben for Anders, og det hadde ikke skjedd mye til nå. Bare noen småsaker og rydding i arkivene på politistasjonen, og nå skulle de besøke en som trolig hadde narkotika i huset. Det var lang bilkø på Oslo sine veier i begge kjørefeltene og det fristet å ta på blå lysene for å komme fortere frem. Helt uten videre kikket han over på det motsatte kjørefeltet, og så på alle de stressede menneskene. Anders la merke til en gutt på en blå Honda som kjørte forbi, og begynte å tenke tilbake på ungdomstiden sin. Den mopeden var nøyaktig lik den han hadde hatt selv. Blikket hans låste seg på mopeden, og det la gutten som kjørte merke til. Han så veldig redd ut, det kunne han se i øyene hans. Når han hadde kjørt forbi tenkte ikke politibetjenten mye mer over det. Anders var lei av køen og skrudde på blålysene, og kom seg forbi alle bilene med en gang.