Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Elisabeth Knight

Elisabeth Knight

Om en jente som alltid har følt seg som en taper, som var tykk og stygg men over sommeren forvandlet seg til en vakker sommerfugl! :D

Karakter: 5 (8. klasse)

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
04.03.2011


Et sterkt lys var det eneste jeg kunne huske fra drømmen min. Alt var bare skurrete fram til jeg våknet (med en fæl hodepine) tenkte jeg, før jeg slet meg opp av sengen og gikk sjanglende mot badet. Jeg lente meg mot vasken med hode bøyd ned, jeg pustet dypt før jeg løftet hodet. Jeg rettet ryggen tok opp tannbørsten og begynte å pusse tennene mine og stelle meg, nevnte jeg at det er første skoledag i dag. Kan ikke vente til og få noen venner her i Oxford, kommer til og gå på Oxford Universitet.

 

Før bodde jeg i Virginia, der gikk jeg på Richmond universitetet. Ingen venner, ingen noen ting, bare meg. Jeg er helt annerledes nå ingen kjenner meg igjen, jeg er pen noe jeg aldri har vært før. Før hadde jeg langt krøllete brunt hår som stakk ut til alle sider og gullfarget runde briller som du ser på gamle folk, jeg var tykk og jeg hadde regulering og huden min var blek, jeg var ett null blant alle de andre. Nå når jeg ser meg i speilet kjenner jeg meg ikke igjen, en helt ny person. Håret mitt er nå langt, rett og silkemykt, ingen briller(linser), slank og reguleringen ble tatt av for en ukes tid siden, huden min er en fin karamellbrun farge og jeg har aldri følt meg bedre. Det er fremdeles litt rart, jeg har vært vant til og se på meg selv som en taper, men nå er det helt annerledes, noen ganger når jeg ser meg i speilet glemmer jeg fullt og helt at det er meg jeg ser på.


 

Jeg gikk ut av badet, inn på rommet mitt og rotet rundt i skuffene mine etter noe fint og gå med, til slutt fant jeg en beige farget bukse en grønnlig søt kardigan som passet perfekt med den brune vesken min (som lå pakket og klar ved siden av soveroms døren min). Jeg tok tak i vesken min gikk ut i gangen, langsomt mot kjøkkenet hvor moren min hadde lagd med toast til frokost. Jeg gikk saktere og saktere, før jeg satte meg ned på kjøkkenet hvor moren min la tallerkenen med toasten oppå foran meg, jeg satt og stirret på den en stund fram til moren min sa ’’Du må ha noe og spise, jenta mi’’, først tenkte jeg på at jeg brukte hele sommeren på og gå den vekten som all søppelmaten hadde gjort med meg, men hun hadde ett poeng. Jeg løftet den og tok en bit, når jeg var ferdig med toasten gikk jeg inn på kjøkkenet, og tok meg ett glass melk.

 

Spørsmål strømte gjennom hjernen min mens jeg sto med melken i hånden, ’Vil de like meg?, Er jeg pen nok?, kommer alle til gjøre narr av meg?, hva vil skje?’ved ett uhell sa jeg det siste spørsmålet ut høyt, moren min stoppet i ett øyeblikk og vaske, så på meg og sa: ”Jenta mi, du kommer til og gå inn der og få mye venner, ikke bekymr deg om det, husk Beth du er en helt ny jente nå” mens hun smilte. (Mamma får meg alltid til å føle meg bra, jeg er så glad i henne.) Jeg begynte og smile nå som litt av angsten min forsvant og ble erstattet med håp, jeg kikket ned på klokken jeg hadde på armen og ble sjokkert når jeg så hvor mye klokken var jeg fortet meg og la fra meg melken. ”Å nei, jeg kommer for sent” sa jeg. ”Ta bilen det går fortere” sa mamma, jeg sa takk og ga henne ett kyss på kinnet mens jeg fortet meg ut døren. Satte meg i bilen og begynte og kjøre ut oppkjørselen og retningen mot skolen. Kjøreturen var veldig kort, hele 5 minutter bare. Jeg parkerte bilen på skolens parkeringsplass med en gang jeg kom ut av bilen så jeg tonnevis av folk stå og bable om haugevis av random ting. Det var sportsidioter, heiagjenger (som sto på hendene og tok pyramidene på gresset som sto mellom skolen og oppkjørselen), det var nerden (mitt gamle jeg for å være nøyaktig), det var lesere som satt på benkene ved siden av den store inngangsdøren. Og det var selvfølgelig naturfagsnerdene.

 

Jeg gikk helt stille gjennom folkemengden og bort mot inngangsdøren, jeg åpnet døren og gikk inn hvor det var enda flere hundre elever som raste inne i korridorene. Jeg fortalte til meg selv en million ganger i hodet før jeg engang våget og røre meg  jeg kan klare dette, jeg kan klare dette!   Jeg så jentedoen og sprang så fort jeg kunne mot den. Når jeg var der så jeg meg i speilet og sa andpusten ”Jeg klarer det ikke” til meg selv. Plutselig hørte jeg at en av doene spylte ned, jeg ble skrekket og snudde meg raskt mot den. Akkurat da åpnet en jente døren, jeg snudde meg raskt tilbake. Hun skrudde på vasken og begynte og snakke til meg ”Hallo” sa hun med en myk stemme, ”M-meg, er det meg du snakker til?” sa jeg, ”Ja, ser du noen andre her?” sa hun mens hun begynte og le litt. Jeg skjønte at det var et retorisk spørsmål, så jeg begynte og rødme å le litt. Hun spørte meg hva jeg het, ”Elisabeth, jeg heter Elisabeth men du kan bare kalle meg Eli eller Beth vis du vil” Sa jeg mens jeg smilte :-).

”Hei Beth, Jeg heter Mary-ann, men du kan bare kalle meg Mary” sa Mary. Så sto vi tausen en liten stund før hun spørte meg om jeg var ny her, ”eh, ja jeg flyttet hit i sommerferien” sa jeg mens jeg fremdeles ikke klarte å slutte å smile. Vi snakket om timeplanene en stund før hun sa at hun kunne hjelpe meg, Hun hadde blåe øyne, langt bølgete blond hår og store rosa lepper. Mine var passe, kanskje litt små og røde innimellom, stor forskjell mellom leppene våres. Jeg fulgte henne ut av doen, inn i folkemengden fram til skapet hennes hvor hun måtte hente noen bøker først, som det forresten ikke var noen folk, skapet hennes lå på et sted ingen var, helt rolig. Jeg følte meg sliten og lente hodet mitt mot et skap ved siden av hennes. Hadde jeg allerede fått en venn?  Jeg vet ikke hvordan det er å ha venner. Hun lukket skapet, ” kommer du?” sa Mary vi har samme fag i første, andre, tredje og sjette time sammen.

 

Jeg fulgte henne mens vi gikk til klasserommet, vi sto utenfor en dør det sto Natur & Kjemi  på. Hun rettet seg mot meg og sa ” og her er timeplanen din”. Jeg kikket raskt på timeplanen mens jeg gikk inn i klasse rommet og tok plass ved siden av Mary. Bak oss satt det en haug med drit kjekke gutter, som så og stirret på oss i hele timen. Vi fniste når vi hørte at de snakket om oss, om meg!

 

Jeg så ned på timeplanen,

1.  time: NATUR OG KJEMI.

5 min pause

2.  time: HISTORIE.

5 min pause

3.  time: MUSIKK.

30 min pause

4-5. time: AKTIVITET.

10 min pause

6. time: GEOGRAFI OG KUNNSKAP

 

Og det overrasket meg hvor mange friminutt det var og at de brukte pause istedenfor friminutt. Akkurat når jeg løftet opp hodet sto læreren foran meg og så, ”Elisabeth du burde gå nå neste time venter” Jeg så meg rundt og alle hadde gått. Jeg gikk ut av klasserommet og gikk rundt og rundt og prøvde å finne det andre klasserommet til historie timen. Jeg var helt ute av sporet uten Mary. Jeg så en som lignet på henne og begynte og løpe mot henne, jeg sa navnet hennes uttalige mange ganger, når hun snudde seg rundt var det ikke henne. ”Unnskyld jeg leter etter en som heter Mary-Ann, har du sett henne?”, ”åh du er den nye jenta du” sa hun med ett smil. ”Hei jeg er Tracie”, ”Hei jeg er Beth” sa jeg mens jeg håndhilste henne. ”Har du sett henne?”, hun svarte ikke på spørsmålet mitt isteden før spørte hun meg et annet spørsmål ”Hvilket fag har du nå?”, jeg ville ikke virke uhøflig eller desperat så jeg bare svarte på spørsmålet. ”Historie”, ”Da har du samme time som meg, følg meg vi må til timen nå uansett”. Jeg takket henne for at hun visste meg veien og smilte stort. Når vi gikk inn hadde læreren vår lagt merke til meg med en gang og sa, ”Hva heter du?”, jeg reiste meg opp fra stolen og sa ” Elisabeth, mitt navn er Elisabeth”. ”Velkommen Elisabeth, hyggelig og ha deg her” smilte hun og presenterte meg for klassen, den forrige læreren var en latsabb han sa bare hva vi skulle gjøre i natur og kjemien ikke noe annet. Men hun her hadde et smil som gjøre deg å smile, kort brunt hår som sto ut på tuppene som kjendisene har og fine svare klær. Som sagt  ’ Du trenger ingen farger for og se lekker ut’  av William Borris.

 

William Borris er en kjekkas fra yndlings tv-serien min ’’Something Bloody’’ som er totalt en vampyr serie, jeg bare elsker Vampyrer og alt so har med dem og gjøre. Skulle ønske jeg var en vampyr en ekte vampyr. Alt ved dem er så fasinerende, alle blir tiltrukket av dem, vampyren i dem gjør den attraktive og uimotståelige.

 

Det ordtaket er selvfølgelig ikke fra serien men fra noe han sa på en pressekonferanse i London. ’You do not need any colours to look H.O.T!’ ok han sa ikke akkurat H.O.T, det er bare noe jeg liker og si isteden for, for og uttrykke de than mente.

 

FORSETTELSE FØLGER!


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil