Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > As-Salâm

As-Salâm

En novelle om muslimer, krig, fred og et selvmord. Menneskelige verdier.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
17.02.2011


”As Salâm!” ropte de.
”De roper på Allah”. Menig Hoff hadde studert et år i Pakistan. Han ønsket å leve som fredsmegler, og hadde søkt utplassering dit for et år, og kommet inn. Han tok feil, noe nyttig hadde han ikke lært, og ikke syntes han det var spesielt interessant heller. Skremmende mente han, men han hadde selvfølgelig lært en del av hva muslimene sa. ”As Salâm” var navnet på Allah. ”Freden” betydde det. Muslimene hånet han. De sto der helt uberørte og blodige, situasjonen så ikke ut til å gå noe særlig innpå dem. De var oppbanket, blå, blodige og tannløse, men de hånet ham.
”De roper på Allah, Sersjant”. Hoff så ned i gulvet. ”De roper på Allah”.
”Så la de rope, de drittsekkene!”

 

Sersjanten smelte igjen døra og Hoff sto igjen alene med muslimene, innestengt i dette mørke, kalde rommet. Basen var en liten gård ute i skogen. Hoff, sersjanten og to vakter var de eneste som var igjen her sammen med muslimene. De andre hadde dratt etter forsterkninger. I taket henger det til sammen ti kroker. Det står en muslim fastbundet etter hendene i hver av de. Hoff står stille midt i rommet, alle stemmene surret rundt han.


 

En kraftig muslim i slitt drakt henger rett foran han og ser ham dypt inni øynene. Han spytter, og det kommer blod ut av munnen hans. Hoff kan se at flere av tennene er knekt, og at han har et arr over øyet. Ansiktet hans er på en måte delt i to, den ene representerer en god side, den andre er ond. Han har et fredelig blikk, selv om han er knallhard.

 

I 23 timer har de banket løs på disse mennene, Hoff og sersjanten. Likevel har de ikke fått et ord ut av de. Han liker ikke dette, Hoff. Han er bare guttungen, 22 år gammel. Gutterommet har han fortsatt hjemme hos mor, fotballkortene ligger plassert i en kakeboks under senga. I vinduskarmen står det skrevet med stor, tydelig skrift ”Jeg elsker deg, Helen.”. Det var barndomskjæresten, han hadde tenkt mye på henne i det siste. Øynene var til å drukne i, smilet hennes fikk han på helt andre tanker når han hadde det som verst. Han kunne drømme seg bort i denne jenta i timevis.
”Nå, gutt. Har du ikke mer å komme med enn det der?” Den kraftige muslimen humret. ”Du vet, der vi kommer fra vi vant til dette. Vold er dagligdags. Dere kan ikke banke informasjon utav oss, dere må forhandle!”.
De andre muslimene så på han og nikket. ”As Salâm!” ropte de igjen.
”Vi vil ha fred, gutt. Fred. Det er det vi ønsker.”

 

Hoff ristet på hodet. Hvordan kunne en gjeng terrorister stå her og be om fred? Å jobbe for fred ved å selv starte krig virket ikke helt logisk. Muslimene tenkte tydeligvis på en helt annen måte.
”Fred? Hvordan kan du stå her, opphengt etter armene og be om fred? Det er virkelig det siste du kan si som får deg ut herifra!”

 

Unggutten hadde under sin tid i Pakistan fått et dypt innblikk i Islam. Han hadde vært like ved å konvertere, så mye hadde det gått inn på han. Han hadde også blitt kjent med ei jente der nede, og han hadde forelsket seg. Jenta het Mira, og hun var noe av det vakreste han noen gang hadde sett. Hun kunne få han i godt humør uansett. Tiden han hadde tilbrakt sammen med henne gjordet livet hans verdt å leve, han følte en livsglede og engasjementet hans for å få utrettet noe godt i livet steg.

 

Kristendommen hadde han gitt opp, hjemme var alt bare rot, og i bibelen eller Gud fant han ikke trøst. Islam virket som løsningen, det var i så fall det han trodde, helt til han fant ut at Mira var både gift og gravid. Han var blitt sveket igjen, både av Mira, jenta i hans liv, og Allah – som han hadde valgt å betro livet sitt til.

 

”Svik. Det er det eneste den hersens religionen deres kan by på. Hvordan kan du stå her og forvente at du skal få fred, når det eneste guden din har å tilby folket er nød, flukt og krig?”

 

Blodet bruset i årene på Hoff. Nå begynte han å bli irritert, og det at denne muslimen kunne stå her og prøve å forhandle seg frem til noe som så ut til å være tatt helt ut ifra det blå, gjorde ikke akkurat saken bedre.

 

Det så ut til at muslimene tenkte. Det lå tydeligvis noe i det Hoff sa. Noe ble sagt på urdu. Hoff likte ikke denne hviskingen. ”Skal noe sies, blir det snakket på norsk!” brølte han. ”At dere nekter å forhandle gjør ikke saken noe bedre for deres egen del, det skal dere bare vite!”.

 

Det ble helt stille, alle så på hverandre. At folket var slitne kunne man se. Muslimene hang der, blodige og med fillete klær. De kunne hatt godt av å legge seg nedpå. Enkelte sto der med brukne ben og neser. De var hovne i ansiktet, fjesene var trøtte. Sersjanten hadde vært litt hard, han hadde virkelig slått løs på de. Hoff følte medlidenhet, dette var jo i bunn og grunn heller ikke lov.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil