Jeg listet meg forsiktig ned trappa. Den knirket litt, men ikke slik at mamma hørte det. Gangen vår var helt mørklagt, bortsett fra en stripe lys som kom inn ifra kjøkken døra. Jeg tok på meg skoene mine og rev med meg en jakke. Jeg åpnet døra så sakte og så stille jeg kunne. Mamma merket ingenting. Ute var det snø. Hvit nysnø som lå som glasur nedover gata vår. Kaldt var det og.
Det eneste som lyste opp gata nå, var de få lyktestolpene vi hadde. Jeg gikk bortover veien. Ikke på gangstien, slik man burde gjøre. Det var ingen andre ute nå, kanskje ikke så rart. Klokka var jo ti på halv tolv snart. Jeg så på huset hans, det var rødt. Med fire vinduer. Et av vinduene var hans. Jeg visste hvilket det var også, jeg visste det så alt for godt. Det var en måned siden i dag. Siden han bestemte seg for at han ville ha henne i stedet for meg. Det var ikke det at jeg ikke forsto det, men det gjorde bare så himla vondt.
Så her står jeg igjen. Gjemt under treet mitt og stirrer på vinduet hans. Han har fortsatt lyset på, han kommer til å ha det på i 20 minutter til. Så vil han slukke det og legge seg. Jeg hadde gjort dette i en hel måned nå. Snike meg ut og stå utenfor vinduet hans helt til han slukket lyset og la seg. Det var liksom bare tvang, jeg måtte se han. Skyggen hans i alle fall. Jeg følte meg nærmere han om jeg gjorde dette. Jeg hadde stått utenfor huset hans i 20 minutter nå. Skyggen hans beveget seg bortover mot lysbryteren. Der. Slukket han lyset. Jeg gikk hjem.
Tiden gikk og det ble mer og mer vinter. Kaldere. Mørkere. Jeg fortsatte å komme utenfor huset hans hver kveld helt til han slukket lyset. Jeg var besatt. Utallige kvelder gikk bort til og bare stå utenfor huset hans og tenke på ham. Se på ham. Huset hans så egentlig litt blått ut i mørket. Hele gaten var stille, et forfryst blad blåste litt bortover veien nå og da, men ellers. Stillhet. Bare meg og ham. Visste han at jeg var der? Nei. Det var vel for mørkt. Moren hans derimot hadde begynt å oppdage meg, så jeg ble nødt til å flytte ifra plassen min under treet. Det gjorde ikke noe. Jeg så han like godt her ifra, ved strømhuset. På skolen overså han meg totalt. Jeg ville så gjerne komme nærme han igjen.
En kveld da jeg skulle snike meg ut, så oppdaget mamma meg nesten. Jeg rakk ikke å ta på meg jakke. Jeg sto utenfor huset hans i en hel time denne gangen før han slukket lyset. Natterangler. Dette gjentok seg flere ganger. At jeg sto der ute uten jakke. Det var vinter og 15 minusgrader. Alt jeg hadde på meg var nattbuksa mi og en tynn genser. Jeg ble alvorlig syk. Mamma sa at jeg fikk ikke dra på skolen, hun var veldig bekymret for meg og var sammen med meg for det meste av tiden. Hun sjekket på meg hver halvtime. Det ble umulig for meg å snike meg ut nå. Fem dager sengeliggende. Jeg ble ikke så mye bedre. En skikkelig forkjølelse kan du vel kalle det. Hvor jeg lengtet etter han. Tenkte han på meg mon tro? Lurte han på hvor det ble av meg på skolen? Sikkert ikke.
Flere dager gikk. Alt jeg tenkte på var han. En dag kom moren min kom innpå rommet mitt og sa at det var besøk til meg. Det var han. Ham. Gutten. Han kom bort til meg. Satte seg ned ved siden av senga mi, og sa at han var lei for det. Unnskyld sa han. Hva skulle jeg si? Det var jo dette jeg hadde hatt lyst til hele tiden. Han ville ha meg tilbake. Endelig.
- ”Men hva med henne da?” Spurte jeg.
- ” Åh, hun er jeg ferdig med for lenge siden. Det er jo deg jeg vil ha.” Svarte han beroligende.
Dette var jo perfekt. Han ville ha meg tilbake. Så fint. Så godt. Så hvorfor ville jeg ikke ha han tilbake da? Han var jo alt? Jeg hadde kommet over han. Han hadde ikke kontroll over meg lengre. Herlig. For en følelse, en slags frihet. Han hadde ingen lenker i rundt meg lenger. Jeg var fri. Fri.
- ”Ja, jeg kan tilgi deg, men jeg vil ikke ha deg tilbake.” Sa jeg.
- ” Hva? Var det ikke dette her du ville skulle skje? Jeg er jo her! Jeg er din!” Han ropte nesten.
- ” Dra hjem.” Sa jeg rolig.
- ” Plis, jeg ber deg. Jeg trenger deg!” Sa han engstelig.
Mamma sendte han hjem. Endelig, jeg trenger ham ikke. Hodet mitt la seg tilbake nede på hodeputa mi. Jeg var fortsatt sengeliggende og kunne ikke på skolen, jeg hadde ingenting å tenke på lengre heller. Så rart. Jeg satte meg opp i senga mi. Lyset på rommet mitt hadde bare halv lysstyrke på. Det ga en slags ekkel stemning. Så jeg slepte meg ut av senga for å slå av lyset helt. Akkurat i det jeg skulle til å slå av lyset så enset jeg en svart skikkelse utenfor vinduet mitt. Skikkelsen bare sto der og så opp mot huset. Jeg skrudde av lyset. Skikkelsen sukket og gikk hjem.