Jeg listet meg forsiktig ned trappa. Den knirket litt, men ikke slik at mamma hørte det. Gangen vår var helt mørklagt, bortsett fra en stripe lys som kom inn ifra kjøkken døra. Jeg tok på meg skoene mine og rev med meg en jakke. Jeg åpnet døra så sakte og så stille jeg kunne. Mamma merket ingenting. Ute var det snø. Hvit nysnø som lå som glasur nedover gata vår. Kaldt var det og.
Det eneste som lyste opp gata nå, var de få lyktestolpene vi hadde. Jeg gikk bortover veien. Ikke på gangstien, slik man burde gjøre. Det var ingen andre ute nå, kanskje ikke så rart. Klokka var jo ti på halv tolv snart. Jeg så på huset hans, det var rødt. Med fire vinduer. Et av vinduene var hans. Jeg visste hvilket det var også, jeg visste det så alt for godt. Det var en måned siden i dag. Siden han bestemte seg for at han ville ha henne i stedet for meg. Det var ikke det at jeg ikke forsto det, men det gjorde bare så himla vondt.