Lakenet under han er klamt og fuktig. Det kjennes ubehagelig klissete mot den nakne huden. Solstrålene trenger seg fram gjennom sprekken i gardinene, og kaster en tynn, blendene stripe av lys som sprer seg utover i rommet. Tinningen blir presset innover mot skallen, og øyeeplene blir trukket bakover. Det svir. Tomheten velter over han, og er for stor til at han vil greie å bekjempe den alene. Han puster dypt inn. Ensomheten blir dratt inn i lungene. Den fyller kroppen før den slippes ut. Triumferende. Som om den har tatt noe fra han. Ensomheten stjeler fra deg, og kommer aldri tilbake med det den tar. Den stjeler litt og litt, og du blir bare tommere og tommere. Han ligger urørlig i senga. Luften han puster inn er ensomheten selv. Den er i ferd med å ta overhånd.
Usynlig. Han er sikker på at hun ikke vet at de bor i det samme rekkehuset. Han er som lufta hun puster inn. Den vakre jenta med det blonde, krøllete håret, som ligner en skog av potetskruer som vokser i alle retninger på toppen av hodet. Jenta med de dype, varme brune øynene, som han elsket. Han tenkte på den grasiøse håndbevegelsen hun hadde gjort i mattetimen forrige torsdag. En lang, slank hånd med velstelte negler pekte opp i taket. Det så ut som om hun var den eneste som hadde et svar å gi læreren. Stemmen hennes var som et mykt, syngende slør som seilte av gårde og visste nøyaktig hvor den skulle. ”Aldeles riktig!” hadde læreren svart med en stolt tone.