Lakenet under han er klamt og fuktig. Det kjennes ubehagelig klissete mot den nakne huden. Solstrålene trenger seg fram gjennom sprekken i gardinene, og kaster en tynn, blendene stripe av lys som sprer seg utover i rommet. Tinningen blir presset innover mot skallen, og øyeeplene blir trukket bakover. Det svir. Tomheten velter over han, og er for stor til at han vil greie å bekjempe den alene. Han puster dypt inn. Ensomheten blir dratt inn i lungene. Den fyller kroppen før den slippes ut. Triumferende. Som om den har tatt noe fra han. Ensomheten stjeler fra deg, og kommer aldri tilbake med det den tar. Den stjeler litt og litt, og du blir bare tommere og tommere. Han ligger urørlig i senga. Luften han puster inn er ensomheten selv. Den er i ferd med å ta overhånd.
Usynlig. Han er sikker på at hun ikke vet at de bor i det samme rekkehuset. Han er som lufta hun puster inn. Den vakre jenta med det blonde, krøllete håret, som ligner en skog av potetskruer som vokser i alle retninger på toppen av hodet. Jenta med de dype, varme brune øynene, som han elsket. Han tenkte på den grasiøse håndbevegelsen hun hadde gjort i mattetimen forrige torsdag. En lang, slank hånd med velstelte negler pekte opp i taket. Det så ut som om hun var den eneste som hadde et svar å gi læreren. Stemmen hennes var som et mykt, syngende slør som seilte av gårde og visste nøyaktig hvor den skulle. ”Aldeles riktig!” hadde læreren svart med en stolt tone.
Blikkene deres møttes. I et sekund hadde han de vakreste, mørkeste og dypeste øynene han noen gang hadde sett rettet mot seg, og en varm strøm av tilstedeværelse traff han midt i brystet. Hun fyller ham. Det er bare hun som kan erstatte tomheten han puster inn, og fylle den med en anelse glede. Ville ensomheten komme til å vinne over han? Fingrene hans leter etter enden av dyna, og trekker den over hode. På nytt kommer tomheten krypende inn i ham. Den mørke tåken av ensomhet og depresjon legger seg i han og stjeler. Stjeler den kjæreste og fineste tanken han har. Henne.
Et skarpt stikk av skuffelse skyter inn i brystet hennes når hun lukker opp døra til klasserommet. Hvorfor er han ikke her i dag heller? Den siste uka hadde hun ikke sett han en eneste gang. Det eneste hun ville var å få et glimt av den høye gutten med de glitrende grønne øynene som alltid var tomme og det bustete brune håret. Magen verker og leppene skjelver. Hendene kjennes ubehagelig klamme. Hvorfor er han ikke her? Noe er galt. Forferdelig galt. Hun må komme seg hjem til ham. Stemmer suser rundt henne, men hun er så absolutt ikke i stand til å høre etter. Ikke en finger rører seg der hun står midt i klasserommet med et ansikt som er umulig å tyde. Hun orker det ikke lenger. Døra til klasserommet blir slynget igjen bak henne. Regnet som slår ned på henne mens hun løper hjem er hennes egne tårer. Hvorfor er han ikke på skolen?
Omfavnet av mørket ligger han helt stille i senga. Han har fått nok av å ikke være valgt av andre. Være alene. Ikke ha venner. Være usynelig. Det har alltid bare vært han og ensomheten. Som en følgesvenn er den mørke tåka hos han hele tiden. Gjør han mer tom for hver gang han lar seg styre av den. Han vil drive ut av ensomheten. Men hvordan ? Det kan vel ikke være mulig når den fyller han mer for hver gang han puster inn. Han vil drive ut av det forferdelige. Ut av mørket. Ut av ensomhetens mange ansikter. Ut av følelsen av å være alene. Ut av det som alltid er tomt. Han vil fylles. Fylles av jenta han elsker, og bare henne.
Ringeklokka er i full gang med å hamre i vei på den lystige melodien som ikke passer inn hos ham. Noen ringer på. Det ringer aldri på døra. I hvert fall ikke som han kan huske. En ørliten strøm av håp renner gjennom han. Kan det være henne? Nei. Han legger fra seg tanken før han har tenkt gjennom den. Ensomheten skal drives ut, og han har bestemt seg. Det er vått i den venstre armhulen. Det prikker i tennene. Det kniper i magen. Det rykker til i knærne. Det er ensomheten som suser rundt ham. Et kraftig støt treffer ham i tinningen, og han husker det. Endelig husker han det! Moren hadde en liten boks med piller liggende under madrassen på soverommet. Han har stjålet de , og nå er det under hans madrass de ligger godt gjemt. Hvorfor ikke? Et menneske kan umulig løfte mer ensomhet enn sin egen vekt, så hvorfor ikke? Det er som om rommet sluker han, der han står midt på gulvet foran senga. Foran madrassen. Foran pillene som kan forandre alt. Hvorfor ikke?