Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Edwin

Edwin

Edwin har feilet på de fleste områder i livet.

Skrevet på VG1.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
06.12.2010


Han så ned på henne. Fotografiet var vakkert, der hun lignet på en fordums julegris minus alt fettet. Liten, rosa, krøllete. Han savnet grisen sin. I år måtte han gå til innkjøp av en flettet stråvariant fra Nille for å kompensere. Den var nok langt i fra like søt. Trekkene hennes kom godt fram, selv om det uklare fotoboksbildet var temmelig slitt etter en evinnelig runddans opp og ned fra lommeboka. Eller, det het vel egentlig ikke lommebok, men kortholder. En særdeles eksklusiv en, kjøpt i Dubai for 600 Dirham. Lommebøker var for folk på en snurr i og utenfor skapet, og eldre damer med fast morgentrening i svømmehallen hver lørdag.

 

Julenatta skulle det skje. Han hadde grunnet over det lenge, og kom deretter fram til det perfekte tidspunkt når alle lå mette og fornøyde i senga si. Eventuelt på gulvet, hvis julenissen hadde lagt et flertall flytende pakker under treet dette året. De mest vågale rundt bordene var blitt sendt på pumping, siden magesekken rett og slett ikke tålte mengden munnen inntok. Da, når alle var lykkelig oppslukt i sin egen elendighet. Da, når det siste noen tenkte på var hva Edwin bedrev. Da skulle han ta en siste juledram, og svelge den ned sammen med det opprevne bildet av julegrisen sin. Bit for bit. Deretter finne fram pistolen. Glock 36.


 

Han så opp i det lavendelfargede skråtaket, og sukket stumt. Det var hun som hadde valgt ut den duse fargen etter et innfall på den lokale malingsbutikken. Heller et fall etter den solbrune muskelbunten i oppussingsavdelinga, humret han for seg selv. Han skjønte seg ikke alltid på den impulsive kona si. Selv kunne han ikke fordra lavendel. Ekskona, riktignok. Fem måneder var gått, men han hadde verken hatt ork eller tid til å male om taket. Det var siste prioritet, langt nede på listen under punktene ”hoppe fra garasjen med paraplyog ”besøke verdens sju underverker”. Eller var det åtte?

 

Kaffemaskinen ga fra seg et mekanisk pip, som når en vekkerklokke fra Ikea henger seg opp på repeat. Edwin så opp. Han måtte skaffe seg en gammeldags kaffetrakter, kanskje til og med en kaffekjele. Denne moderne dingsen til 1799,- var alt for effektiv, og avbrøt tankene hans når han så sårt trengte tiden til å tenke. Han likte å ha god tid når han først kom i gang med noe. Ikke bruke tiden på å drikke kaffe i stedet, når han kunne vente på den mens livets spørsmål ble betjent på løpende bånd etter å ha stått med kølapp i hånden noen minutter. Nå måtte han reise seg for å hente porselenskoppen med Espresso Intenso, og glemte straks hvilke tanker han hadde hatt i hodet mens han fortsatt satt på den skinntrukne kjøkkenstolen. Nå måtte han begynne helt på nytt igjen.

 

Han savnet kona si. Et stikk spredde seg i det bandasjerte hjertet hver gang tanken på henne og det nye mannebeinet hennes dukket opp i hodet. Hva hadde han gjort galt? Det hadde enda ikke grodd sammen, hjertet hans. At hun malte taket ufyselig, gråt, og deretter sa takk og farvel på badet uten forvarsel, var mer enn selv han kunne tåle. Edwin var glad det snart ble en slutt på dette tanketullet.

 

Det var en uhyggelig fin desembernatt, en slik natt da folk går ut på trappa bare for å stirre uten noen åpenbar grunn. Snøfnuggene falt som et melisdryss ned fra himmelen. Gud bakte kake og strødde nå på toppingen. Det ene fnugget var vakrere enn det andre, og ingen var like. Litt sånn som menneskene. Ingen var i alle fall lik Edwin, ingen like ensom. Han hadde prøvd alt, men mislyktes i det meste. Karrierestigen var klatret, og det var nå ingen flere veier å gå. Han hadde sklidd på et trinn mellom avdelingssjef og daglig leder, og falt ned på start igjen. Livet hans var som stigespillet. Han fikk aldri seksere, og landet på “stå over et kast” så ofte at terningens pålitelighet burde bli satt i tvil. Det samme gjaldt familie. En stor vits, hele greia. Hvis han hadde vært en bil, hadde noen for lengst byttet den ut.

 

Han spiste ikke julemiddag. Det var for de lykkelige, uvitende idiotene. Han hadde lest et sted at 200 000 nordmenn spiste Grandis på julaften årlig. Han hadde lite i mot å bidra til at den statistikken holdt seg ved like. Ingen julegaver. De fra foreldre, søsken og jobben regnet han ikke med. Det er i jula man finner ut hvor lite venner det egentlig er snakk om. I Edwins tilfelle var det faktisk ingen å snakke om i det hele tatt, heller ikke baksnakke. Stusslig var nok ordet han lette etter. Kompisene på puben hadde sluttet å ringe. Han var heller hjemme med kona si en fredagskveld, enn å ta en øl med mer til tippekampen. Det var nok ikke oppskriften på popularitet. Han hadde aldri vært flink til å bake.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil