Selv bak lyden av regndråpene som pisket mot vinduet, kunne jeg høre hamringen på døren i underetasjen. De gamle hengslene på ytterdøra knirket, og ikke lenge etterpå kom skrittene. Lette fotsteg. De beveget seg kjapt. Nærmet seg stadig kottet, der hvor jeg satt og klamret meg til en sovepose og noe tøy. Hjertet mitt dunket fortere, jeg merket svettedråpene renne i pannen og jeg knep igjen øynene da dørhåndtaket gikk sakte ned.
Jeg satt på bussen hjem fra trening, og jeg visste jeg var på vei til et tomt hus. Mamma og pappa skulle være borte frem til lørdag, og jeg måtte klare meg på egenhånd. Jeg både gruet meg og gledet meg til å komme hjem, jeg var ikke vant til å være aleine. Foreldrene mine reiste ikke ofte bort, de få gangene de reiste bort ble jeg enten med dem eller så kom besteforeldrene mine en tur. Derfor tenkte jeg det kunne bli litt spennende å være aleine hjemme i to dager.
Jeg gikk av bussen, og kunne se huset mitt ligge tomt og mørkt i enden av gata. Det kom et vindkast , og et kaldt gufs fòr igjennom hele kroppen min. Hele tiden følte jeg meg overvåket, det var som om noen stirret på meg. Hårene på nakken min reiste seg bare ved tanken. Jeg ristet tanken av meg og gikk videre, det var høst ute nå og man kunne kjenne at vinteren lå rett rundt hjørnet.
Da jeg skulle til å låse opp huset, så jeg det hang en lapp på døra hvor det stod: ”holder et øye med deg”. Typisk mamma å tro at hun kan ha full kontroll over alt hele tiden. Jeg låste opp, gikk inn, men døren smalt igjen bak meg og jeg skvatt til. Stadig vekk syntes jeg at jeg hørte lyder rundt om i huset, og gikk derfor opp i annen etasje for å sjekke det ut. Lyset i gangen hadde gått, så det var bekmørkt i hele rommet, utenom et svakt lys fra dørsprekken til rommet mitt. Forsiktig vred jeg dørhåndtaket rundt, og lot døren gli opp. I samme sekund som jeg entret rommet, var jeg sikker på at jeg kjente en kald hånd legge seg på skulderen min.
Jeg gikk inn på badet, skrudde på kranen og kastet litt vann i ansiktet mitt for å klarne tankene. Da jeg så opp, fikk jeg helt sjokk. Det var en skikkelse bak meg i speglen! Kjapt snudde jeg meg rundt i forskrekkelse, men nok en gang så jeg ingen. Nå hadde jeg fått nok, så jeg smøg meg inn på kottet hvor ingen kunne se meg. Så kom lydene. Den intense skrapelyden på døra inn til kottet hvor jeg satt.
En stund etter at lydene på døra var forsvunnet, hørte jeg et dunk nede fra kjøkkenet. Det var stille en liten stund til, før jeg hørte ytterdøren ble åpnet. Jeg var usikker på om jeg skulle tørre å bevege meg ut av kottet, men så hørte jeg telefonen ringte, og skjønte at det kunne være redningen. Forsiktig åpnet jeg døren og tittet ut, det var klar bane! Jeg løp bort til enden av gangen, kastet meg mot mobiltelefonen.
- Hallo?
- Hei gullet, det er bestemor…
Bestemor og Bestefar tilbød seg og komme bortom for å holde meg med selskap til dagen etter. Alt kom til å ordne seg. Etter hvert fikk jeg mot nok til å gå ned i stua og se etter om det hadde vært noen der. Siden det ikke var noe tegn til at det hadde skjedd noe i stua, gikk jeg inn på kjøkkenet i redsel for hva som ventet meg der. Men der fant jeg til min forbauselse kyllingfileten jeg skulle ha til middag, ligge halvspist oppå bitene av den knuste tallerkenen. Jeg forstod ingenting før jeg gikk bort til ytterdøren som jeg hadde hørt blitt åpnet, og fant katten min sittende på trammen å slikke seg rundt munn.
Så dum jeg hadde vært. Jeg visste at katten min klarte å åpne ytterdøra ved å dytte ned dørhåndtaket med poten. Tidligere på dagen hadde han nok vært selskapssyk, og da han hadde forstått at jeg satt inne på kottet, hadde han begynt å klore på døra for at jeg skulle åpne.
Noen minutter seinere kom besteforeldrene mine. Jeg fortalte dem hele historien om lydene jeg hadde hørt, som viste seg å være bare pus. Resten av kvelden så vi på tv og koste oss, og da det endelig ble kveld, pusset jeg tennene, og gjorde meg klar til å legge meg. Da jeg kom inn på rommet mitt ble jeg stående stiv av skrekk. På hodeputen min lå det en liten hvit lapp hvor det stod: ”Jeg holder fortsatt øye med deg”.