Selv bak lyden av regndråpene som pisket mot vinduet, kunne jeg høre hamringen på døren i underetasjen. De gamle hengslene på ytterdøra knirket, og ikke lenge etterpå kom skrittene. Lette fotsteg. De beveget seg kjapt. Nærmet seg stadig kottet, der hvor jeg satt og klamret meg til en sovepose og noe tøy. Hjertet mitt dunket fortere, jeg merket svettedråpene renne i pannen og jeg knep igjen øynene da dørhåndtaket gikk sakte ned.
Jeg satt på bussen hjem fra trening, og jeg visste jeg var på vei til et tomt hus. Mamma og pappa skulle være borte frem til lørdag, og jeg måtte klare meg på egenhånd. Jeg både gruet meg og gledet meg til å komme hjem, jeg var ikke vant til å være aleine. Foreldrene mine reiste ikke ofte bort, de få gangene de reiste bort ble jeg enten med dem eller så kom besteforeldrene mine en tur. Derfor tenkte jeg det kunne bli litt spennende å være aleine hjemme i to dager.
Jeg gikk av bussen, og kunne se huset mitt ligge tomt og mørkt i enden av gata. Det kom et vindkast , og et kaldt gufs fòr igjennom hele kroppen min. Hele tiden følte jeg meg overvåket, det var som om noen stirret på meg. Hårene på nakken min reiste seg bare ved tanken. Jeg ristet tanken av meg og gikk videre, det var høst ute nå og man kunne kjenne at vinteren lå rett rundt hjørnet.