Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Jeg hører ikke til her

Jeg hører ikke til her

Kort novelle om å vokse opp og gi slipp på barndommen.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
26.11.2010
Tema
Oppvekst


Jeg vet jo at jeg må vokse opp en dag. Bli eldre. Men hva om jeg vokser fortere utvendig enn jeg gjør innvendig? Hva hvis tankene mine, meningene mine og følelsene mine henger igjen? Henger igjen i det trygge som ikke lenger er mitt, men som jeg måtte dra fra?

 

Det er lang kø inn til Oslo på en mandags morgen. Det regner, selv om damen på tv sa at det var meldt null millimeter nedbør. Jeg tok ikke engang med paraply. Typisk. Det hadde snødd for et par dager siden, men det lille som kom har regnet hvisket ut og erstattet med et grått landskap. Jo nærmere Oslo vi kommer, jo mindre av alt det grønne blir det og mer av de tunge, triste og grå bygningene. Jeg snur meg og ser på han ved siden av meg. Han sover og han har munnen åpen. Han snorker. Jeg snur meg igjen og lukker øynene.

 

Du pleide ikke å snorke når du sov, men du skar tenner. Jeg husker så godt at jeg våknet opp og hørte at du gjorde det, jeg fikk ikke sove igjen etter det. Nå savner jeg den lyden. Du var så god, men du hører ikke til hvor jeg er nå. Du er på en måte ikke i min verden lenger. Du er fra den trygge tiden.


Jeg angrer på at jeg kastet den bort, at jeg vokste opp så fort og ikke tok meg tid til å være barn. Nyte livets gleder. Nyte tiden med deg, min venn.

 

”Kan jeg komme forbi?”

Mannen som snorket ser på meg. Vi er på Furuset. Jeg reiser meg og smiler skjevt. Han ser litt sur ut, men så smiler han og går forbi meg, ned mellom alle setene og ut døren. Også blir han borte. Klokken er ti på åtte og bussen er snart fremme. Jeg kjenner at jeg ikke har lyst til å gå av bussen og inn i byen.

 

De få trærne som er å finne langs E6 nærme Oslo suser nå forbi oss. De får sakte men sikkert mer og mer snø på seg og jeg danner meg bilder. Det er du og jeg som går på ski sammen, vi prater og skriker om hverandre. I nedoverbakkene slikker den kalde vinden ansiktene våres og naturen rundt oss blir bare konturer så fort som det går. Du mister balansen og kjører inn i meg og de korte beina våre går inn i hverandre og vi detter. Vi ler så vi gråter. Jeg husker latteren din, så barnlig og søt. Du klukket mer enn du lo, for det var din latter. Klukket litt som bekker gjør om våren når vinteren endelig har sluppet taket og snøen begynner å smelte. Det minner meg om den våren vi skulle bade ute i regnet. Jeg hadde slått opp paraplyen min, tatt på meg de alt for store støvlene til mamma og løp alt de korte barnebeina mine kunne klare bort til deg. Da jeg hadde klart å komme meg bort til deg hadde regnet stoppet og du var blitt syk. Så jeg tuslet hjem med de alt for store støvlene og paraplyen slepende langs bakken. Det var vel den aller største nedturen på veldig lenge. Men selvfølgelig, det gikk raskt over slik som veldig mye annet.

 

Trærne forsvinner idet vi kjører inn på holdeplassen og bussen stopper. Det er så vidt jeg registrerer at jeg er alene når bussen svinger ut på E6’en igjen. Jeg ser rundt meg og kjenner med ett en tomhet som griper rundt meg. Det er bare ikke før nå at jeg lagt merke til den. For når jeg kjenner etter har den vært der en god stund. Jeg setter øreproppene i ørene og setter på det første som kommer. Kanskje det hjelper å stenge seg litt inne. La verden gå sin gang på egen hånd.

 

”Jeg synes det er litt trist, for vi var en gang bestevenner. Men du har blitt til en jeg nesten ikke kjenner lenger”, synger Erik og Kriss. Kanskje musikk var en litt dårlig idé allikevel. Jeg sukker og ser ut i det triste morgenregnet som faller. Det ser ut som tårer som renner nedover de møkkete bussrutene og vasker bort alle spor etter en tør sommer med støv fra landeveien.

 

Du og jeg tok denne bussen enda lenger ut på landet en gang. Husker du det? Vi hadde snakket om det lenge, men det var jo så typisk oss å legge mange store planer og aldri gjennomføre dem, for vi fant på så mye annet mens vi planla. Vi kom nå oss av gårde da. Pakket badetøy, smurte matpakke og lagde boller. Vi hadde tatt oss god tid den morgenen, men som vanlig endte det med at vi måtte løpe for å rekke den eneste bussen som gikk en helg midt i sommerferien.

 

Bussen er nesten fremme nå, men jeg har fremdeles langt igjen. Jeg klarer ikke slippe taket i deg og det trygge. Jeg er ikke eldre enn jeg var, og jeg er så sikker på at det blir jeg ikke heller. Hvorfor var det ingen som fortalte meg veldig tidlig at du kommer til å savne dette. Du kommer til å lengte etter disse øyeblikkene i livet der du kan leve i nuet og du slipper på å tenke på alle konsekvensene. Hvorfor tok jeg alt så seriøst? Hvorfor lo jeg ikke mer enn det jeg gjorde? Sminke, gutter, klær og hår, dette kom alt for tidlig. I 6.klasse startet det. Jeg var fremdeles et barn, og det er jeg enda. Jeg er ikke klar for å gi slipp på barnet i meg, ikke enda.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil