Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Fra en engel til en djevel

Fra en engel til en djevel

Emnet for novella er kjærlighet og kjønnsroller. Den handler om to par.

Karakter: 5+

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
24.11.2010


Jeg skvatt da ytterdøra smalt igjen. Stua var mørkt, men jeg kunne se tydelig at det var Jonas som sto og stirra på meg. Han så sliten ut og hadde såre øyne. Jeg kastet et blikk på klokka som lå på bordet bak meg. Klokka var ti over tre om natta. Jeg kjente at nakken min hadde blitt stiv, som om alle musklene hadde knytt seg. Jeg var ikke vant til å sove på sofa.

- Hvorfor ligger du her ?

Jeg turte nesten ikke å svare. Det var noe i stemmen hans som jeg ikke likte, men jeg tok sjansen.

- Jeg venta på deg, svarte jeg med lav stemme og så ned i gulvet.

- Meg kan du drite i, akkurat som jeg gjør mot deg!

Stemmen hans ble ekkel og han kom mot meg. Jeg så ikke opp. Han bøyde seg mot meg og la to fingre under haka mi og løftet ansiktet mitt forsiktig opp mot sitt. Jeg trakk pusten. Det gjorde vondt å se trygge, snille og kjærlige Jonas oppføre seg på den måten. Hvordan kunne han ha glemt alt som var mellom oss ? Jeg forlot familien min og alt jeg hadde, for å gifte meg med ham! Er det takknemlighet, dette her han gjør ?


 

- Faen, at jeg gidder å tilbringe livet mitt med deg, sa han og lo en tørr og ekkel latter. Det jeg så nå var som en drøm, men jeg ville våkne, jeg ville slippe å drømme denne forferdelige drømmen. Hver gang jeg møtte blikket hans, ble jeg mer og mer sikker på at dette ikke var noe drøm, bare virkelighet som jeg aldri hadde drømt om engang.

 

Ordene han sa såret meg dypt. Halsen snørte seg og det var ingen ord jeg hadde å si. Jeg kan innrømme at dette her var jeg aldri forberedt på. Han kom enda nærmere og jeg ble svimmel av å ha øynene hans bare noen få centimeter fra mitt. Æsj! Jeg kjente dunsten av sprit. Han hadde drukket. Det hadde han aldri gjort før, ikke som jeg vet.

 

- Gå bort, jeg blir kvalm! Sa jeg høyt og prøvde å skyve ham unna. Nei, denne personen her kunne da ikke være Jonas! Han forandret ansiktuttrykket sitt på en måte som jeg aldri hadde sett før.

- Hvem tror du at du er din...din, han stoppa og sa ikke noe. Han var håpløs. Jeg prøvde så godt jeg kunne for å la vær å gråte. Jeg var ikke svak og det skulle jeg vise ham. Jeg hadde vondt i hodet, og det kom av at jeg stengte tårer inne i meg. Jeg husker at det samme skjedde når jeg krangla med Linda for fire år siden. Hodet kjentes som en bombe som var klar til å eksplodere, men det var ingen som kom og tente på den. Til slutt kunne jeg ikke holde meg lenger! Tårene begynte å renne nedover kinnet mitt. Et øyeblikk trodde jeg at både jeg og Jonas kom til å drukne i tårene mine. Huset vårt kunne bli et badesenter av tårer! Jeg lukket øynene.

- Jeg hater deg, det så ut som om han tvang tunga til å komme med ordene.

Ordene kom som ei kule som akkurat ble skøytet fra en pistol rett i hjerte og forsvant dypt der inne. Tårene begynte å renne igjen på nytt, men det så ikke ut som det gjorde noe inntrykk på ham. Han ble smal i øynene om blikket hans var skarpt. Jeg fikk vondt i øynene ved å møte blikket hans. Han tok tak i overarmen min og dro meg opp av sofaen. Det gjordet innmari vondt.

- Slipp meg, det gjør vondt!

Han dro meg med seg og presset meg mot veggen. Så vondt hadde jeg aldri hatt før. Jeg fikk nok, nok av han voldelige og fremmede. Ja, han var som en fremmede nå, for jeg kjente ingen som oppførte seg sånn.

 

- Hvorfor gjør du dette mot meg, Jonas ? Har du glemt hvordan vi led for å bli sammen ? Husker du ikke at jeg fikk masse problemer med familien ? Har du glemt at jeg ga blaffen og forlot familien min for å gifte meg med deg, Jonas ?

 

Ordene bare kom og kom, de løp ut av munnen min. Jeg følte meg sterk og redd på samme tid. Jeg kjente blodet pumpe opp til hodet og komme ut gjennom fingertuppene. Jonas slapp meg og løp mot doen. Jeg falt sammen ned på gulvet. Jeg hørte at kranen ble skrudd på. Han vasket sikkert ansiktet. Han hadde vannet skrudd på i mer enn tjue minutter. Han åpnet døra og kom mot meg. Jeg skalv.

 

- Tilgi meg vær så snill, han satt på kne ved siden av meg og var den gamle Jonas. Han var blitt den personen jeg kjente. Det han gjorde mot meg var uakseptabel og jeg ville ikke tilgi ham. Aldri om jeg ville. Han prøvde å stryke meg på armen.

- Hold deg unna meg! Skrek jeg så høyt, at jeg trodde gulvet skjelvet under meg.

- Nei, ikke si sånn, ba han og var tynn i stemmen.

Jeg orket ikke å svare ham. Jeg var altfor sliten. Klokken var noe med seks om morgenen. Jeg var kvalm.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil