*tut* *tut* sier toget mens det damper inn på stasjonen. Jeg begynner med en gang og gå sakte men bestemt rett mot toget. Toget som skulle føre meg til en av verdens viktigste forfattere noen sinne. Mens jeg går bortover mot toget får jeg øye på en rekke forskjellige personer, jeg begynner med en gang og tenke på intervjuet med Hamsun. Jeg smetter inn på toget, og mannen på høytaleren sier: velkommen til sør-lands banen. Med en gang jeg hører dette blir jeg faktisk litt urolig, jeg har møtte mange store navn opp igjennom årene men ingen som har hatt sympati for nazistene. Toget begynner og rulle ut fra perrongen, fortere og fortere *tut* *tut*

 

Tankene mine starter å flimre i hodet mitt. Jeg har ingen anselse som hvordan Hamsun er, derfor blir dette noe helt nytt. Tanken på å bli kastet på dør er vell en av de verste tilfelene, men det er vell mye annet som også kan gå galt? La oss si at jeg spør han om sympatien for nazistene og om møtet med Hitler. Hva skjer da? Blir jeg kastet på dør? Anmeld for innbrudd? Tanken skremmer jeg skikkelig. Og finner ut at et slikt spørsmål kan øderlegge hele intervjuet, jeg får finne noe annet og spørre han om.

 

Vi kjører rett i igjennom en tunell. Og spørsmålet dukker opp i hodet mitt som en eksplosjon. Hva om han ikke en gang slipper meg inn? Jeg prøver så godt jeg kan og ikke å tenke på saken men hele tiden dokker dette opp. Svisj vi kjører igjennom en ny tunnel og jeg sitter fortsatt og prøver og finn ut noen spørsmål jeg kan stille, jeg ser på klokken halv ett. Bare 2 timer til vi er framme. Jeg tenker og tenker men kommer ikke på noe i det hele tatt, så velger jeg å legge meg nedpå for og prøve å få litt søvn, og kanskje jeg drømmer noe?

 

*tut* *tut* Jeg våkner brått. Og begynner med en gang og kaldsvette før jeg får se på klokken kvart på 2. Da jeg har fått våknet skikkelig kommer jeg på en rekke fine spørsmål og stille han og det usikre ansiktet mitt blir omgjort til et brett og smilende ansikt. Jeg tar opp en bok fra Ranselen og begynner og leste: Biografien av Hamsun av Eirik Myrvoll Grønnevik.

 

Masse interessante fakta får jeg om Hamsun mens jeg leser, Jeg føler med en gang at jeg har en mye bedre mulighet til og få et skikkelig portrettintervju.

 

Knust Hamsun er blitt elsket for sine verk og hatet for sine sympatier for nazismen. Livet hadde ikke noe bra start for han, barndommen hans var traumatisk og vond. Han har vært mye ute og reist og hatt utallige jobber. Han levde både under første og andre verdenskrig. Til og med ble han innlagt på psykiatrisk avdeling i 1945. Han fikk han Nobelprisen i Litteratur. Det er lett å skjønne at Hamsun av vært igjennom en god del ting.

 

*tut* *tut* over høyttaler anlegger kommer det: Grimstad stasjon neste, avstigning på høyre side. toget ruller saktere og saktere, et lite rykk og toget stopper. Jeg tar med meg sekken og går av toget. Jeg ser drosjen og springer bort til den . Jeg setter meg inn og ber han om å kjøre meg til Nørholmen. Drosjen starter og rulle, og jeg tar på meg sikkerhets belte. Jeg dupper av. Plutselig stopper bilen, så ber drosje sjåføren meg om en 500kr jeg gir han dem og begynner og spaserte opp mot huset.   Marie Andersen kommer i mot meg og spør meg på en gjest frimåte om jeg hadde lyst på en kopp kaffe eller te. Det takker jeg ja til og følger med henne opp til huset og inn til dem. Hun ber meg gå inn i daglig stuen og forteller meg han Knut snart kommer ned.

 

Jeg setter meg ned og starter å tenke på hvordan Hamsun kommer til og ta i mot meg. Jeg tar meg en slurk kaffe akkurat da Hamsun kommer inn.

 

Jeg reiser meg raskt opp, han kommer langsomt gående mot meg. Jeg starter igjen å kaldsvette. Hamsun retter frem hånden sin, jeg rekker også min hånd frem. Ett hardt håndtrykk møter meg, og jeg prøver og trykke tilbake, men jeg skjelver slik at jeg så vidt får frem haaalloo.. jeeg er ….  Der gikk det helt i stokk for meg. Hamsun hilser og ber meg sette meg. Marie kommer igjennom døren og skjenker kaffe til oss begge.

 

Jeg starter og ymte meg frempå med et spørsmål

- Hva er det du husker fra barndommen din?

- Noe av det jeg husker er at jeg sluttet på skolen, for og dra til min onkel i Lom. Onkelen min var en svært streng, han var også Religiøs og trangsynt, det er noe jeg husker svært godt. Det artigste jeg viste var å springe etter sommerfuglene i hagen. Dette var nemmelig en av de få tingene jeg fikk tid og lov til. Jeg gjorde svært mye av arbeidet til Onkelen min på gården.

 

Jeg begynner med en gang og tro at dette intervjuet kommer til og gå som smurt så jeg fyrer i vei med neste spørsmål.

- Jeg har lest i en av dine biografier at du stakk av fra Onkelen din da du var 14 år stemmer dette? Og du var jo ganske alene da du stakk av, hvordan greide du og overleve?

Hamsun nøler før han starter

- Ja det stemmer at jeg rømte fra onkelen min, Jeg dro til forskjellige gårder og sov en natt her og en natt der. Jeg skaffet meg mat ved å jobbe.

 Han stopper og tar en pause og derfor fyrer jeg i gang med et nytt spørsmål

          

- Jeg vet også at du er svært kjent for og ha hatt utallige jobber oppigjennom årene.

- Ja jeg har både vært Grisepasser, sekretær og handelsbetjent, han stopper opp og klør seg i hodet.

Jeg gir han et nytt spørsmål:

- Er det fra alle de forskjellige jobbene du har fått inspirasjonen til skrivingen din?

- Hmm starter han med og begynner og se ut av vinduet. Så starter han på igjen uten å se på meg. Jeg tror noe av inspirasjonen min kommer derfra, men jeg har også opplevd mye annet. Både triste og glade stunder….

 

Hamsun tier en stund, og jeg antar der og da at han var ferdig men, akkurat da jeg starter med og stille han et spørsmål om Sult, starter han igjen:

- I både Sult og Victoria tar jeg utgangspunkt i meg selv. Han stopper svært brått men starter fort opp igjen. Jeg har hatt noen tøffe perioder i livet, for og prøve og lett minnene skrev jeg om opplevelsene, tanker og følelsene.

 

Han stopper helt opp igjen, og tar seg en slurk kaffe. Så mister han liksom hele fargen i fjeset, og blir veldig stille. Jeg starter med en gang og blir svært redd for at jeg hadde sakt noe galt, så jeg prøvde og dekke over dette så jeg stilte han ett nytt spørsmål.

- I 1891 gjorde du noe helt utrolige, du kritiserte De fire store, hvorfor gjorde du dette? Og ser du på dette som et av dine gjennombrudd?

- Jeg fant det på sin plass, de brukte alt for mye stereotyper, og de fikk ikke fram det indre sjelelivet. Jeg mener også at Ibsens karakterer mangler psykologisk dybde. Den kritikken jeg kom med da står jeg også for i dag.

 

Det banker på døren, Og Marie stikker hode inn og spør om vi skal vil ha mer kaffe. Vi takker begge nei. Jeg samler mot til meg og stiller det siste spørsmålet jeg har brent inne med:

 

- Angrer du på ditt møte med Hitler under krigen?

Hamsun kremter lett, og ser rett inn i øynene mine. Det kommer et rykk inn i meg, akuratt der og da angret jeg veldig på at jeg stilte spørsmålet. En ny frysning kommer, og da begynner tankene fra toget og komme. Kaster han meg ut? Tar han alle notatene mine? Anmelder han meg? Munnen hans begynner igjen og bevege på seg, jeg venter på en beskjed om og forlate huset men i stede kommer det noe helt annet.

 

- Det er ingen ting i mitt liv jeg ville ha gjort annerledes, jeg angrer ikke på noe. Jeg står for alt jeg har sagt og gjort.

 

Hamsun griper etter stokken som et tegn at intervjuet er slutt. Vi reiser oss på likt, jeg rekker frem hånden for og takke for hans tid. Hamsun trykket meg hardt tilbake. Hans kone kommer inn og begge følger med ut til døren. Jeg takker Marie for kaffen og sier forvell.

 

På vei mot drosjen, føler jeg en enorm lettelse. Møtet med Hamsun ble overraskende positivt. Respekten jeg hadde før møtet er forsterket. Det er mennesket og forfatteren Knut Hamsun jeg har laget et intervju med, og ikke nazisten som mange vil forbinde med han.

 

Kilder:

- Wikipedia

- Det store norske leksikon       

- Hamsun.no