Der så jeg han, ensom og fortvilt som jeg aldri har sett han før. Når jeg tenker over det er det en god stund siden vi har snakket sammen. Kanskje det var noe galt? Jeg gikk bort til han, men han snudde ryggen til. Kanskje det var noe jeg hadde gjort? Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å gå, det var det lureste, eller faktisk, så snakket jeg med han. Jeg spurte hva som var galt, så gråt han. Den følelsen, når noen sitter rett foran ansiktet ditt og gråter er bare helt for jævlig, spesielt når du ikke vet hva det dreier seg om. Jeg hadde stått der en liten stund til han begynte å komme seg. Det så ut som han skulle til å si noe. Han reiste seg opp, gikk mot meg og lente seg forover. Jeg tenkte ’’Herregud, skal han kysse meg? Æsj, så ekkelt, jeg er jo faen meg straight.’’ Men han skulle ikke kysse. Han hvisket meg forsiktig inn i øret ’’Du har vært en god venn.’’ Ikke noe mer? Jeg tenkte ’’Bare det? du har vært en god venn, hva skal det bety?’’ Jeg skjønte ikke helt. Jeg spurte om han skulle flytte men han sa nei, jeg spurte om noen i familien hans hadde dødd, han bare ristet på hodet. Da sa jeg ’’er det oe galt med deg?’’ Så ble det helt stille. Ikke en eneste lyd kom ut av han, det var så stille at man nesten kunne høre gresset gro. Han begynte å gå langsomt bakover, farten økte og før jeg visste ord av det løp han fra meg.

 

Neste dag på skolen satt han på plassen sin, helt stille imens de andre guttene bråkte og jentene diskuterte hårfarger. Det var da jeg så at han hadde ett kutt på venstre armen sin, rett ved pulsåren. Massevis av blod rant ned på pulten. Så rart at ingen i klassen merket det, unntatt meg. I høyre hånda holdt han en nyspisset blodig blyant. Jeg løp tvers over klasserommet, og rev av et tøystykke fra t-skjorta mi, deretter bandt jeg den rundt armen hans. Jeg tok han med på toalettet så vi kunne ta på litt vann. Jeg følte at sinnet mitt ble større og større og plutseliglig poppa det ut av meg’’ Herregud, for en jævla tulling du er! Hvorfor gjorde du det?’’ Denne gangen gråt han ikke, isteden så sa han ’’Hva faen har du med det å gjøre?’’ jeg svarte ’’jeg vil jo bare hjelpe deg’’ Han så meg inn i øynene og sa ’’ Vel, det er ingenting du kan hjelpe meg med.’’ Han skylte av alt blodet, bandt tøystykket rundt håndleddet og dro hjem.

 

Igjen tenkte jeg på om det var noe jeg hadde gjort. På en måte fikk jeg utrolig dårlig samvittighet. Vi har vært bestevenner fra 1.klasse, altså i 10 år.

 

Etter skolen på hjemveien tenkte jeg på det blikket han ga meg. Det var fylt med sorg, bare sorg. Det var noe som ikke stemte her, derfor bestemte jeg meg for å besøke han.

 

Da jeg ringte på dørklokka åpnet moren hans døren. Hun sa med en gang ’’Det er bare å gå opp på rommet hans, han vil nok bli glad for å se deg.’’ Jeg sa ikke hvorfor jeg var der, jeg sa faktisk ingenting. Da jeg gikk opp trappen mot rommet hans hørte jeg tramping og smell. Da jeg åpnet døren, dro han meg inn, og satte meg på en stol. Han satt seg rett foran meg og sa ’’Jeg er homofil’’ da kom tankene opp i hodet på meg som’’ Vi som har overnattet hos hverandre tusen ganger, og gitt ett klapp på ryggen, kameratklemmer.’’ Jeg sa ’’Har du alltid visst dette? Er du tiltrukket av meg?’’ Han begynte å stamme ’’eeh-eh-f-faktisk så har jeg alltid vist det, og ja… Jeg har egentlig alltid likt deg.’’

 

Jeg vet ikke hvorfor men ut av meg kom det ’’ æsj! Din jævla homo, tenk at jeg faktisk har vært vennen din’’ Hva faen, hvorfor sa jeg det? Hvorfor har jeg egentlig likt å være sammen med han hele tiden? Han er jo morsom, smart, kjekk og måten han spiser … Nei, hva er det jeg tenker på? Jeg så øynene hans ble helt blanke, og fra det begynte en etter en tåre å falle. Det skulle jeg aldri ha sagt. Jeg tok sekken min og løp ut av huset og kom meg hjem. På rommet mitt prøvde jeg å finne en grunn til at jeg sa det, men herregud, det var jo helt unødvendig av meg. Jeg dunket bakhodet inn til veggen imens jeg tenkte på hva det å være homofil innebærer. ’’Hvordan kan jeg reagere sånn når jeg ikke engang vet hvilken legning jeg har selv? jeg har jo aldri vært sammen med noen før… kanskje jeg har innbilt meg at jeg liker jenter, det er jo det vanligste… er det ikke det?’’ Jeg ble så forvirret, alle tanker bare flyr rundt i hodet på meg.

 

Dagen etter var han ikke på skolen, og sånn holdt det på i en uke. Alle lærerne og elevene lurte på hvor han var, imens jeg tenkte på det han hvisket til meg ’’Du har vært en god venn’’ Det har jeg i hvert fall ikke vært nå.

 

Jeg bestemte meg for å kjøpe yndlingssjokoladen hans og besøke han. Da jeg var ved ytterdøra stod moren hans allerede der og sa ’’Han vil ikke snakke med deg, jeg tror det er best at du går’’ da sa jeg ’’vær så snill, slipp meg inn! Jeg er nødt til å snakke med han, det er veldig viktig. Hun sa fortsatt at jeg ikke fikk lov til å komme inn. Da ble jeg så irritert at jeg trengte meg forbi moren, løp opp trappa mot rommet, åpnet døra og låste den. Der lå han og gråt i senga. Jeg gikk bort til han og satt meg på sengekanten, han lå med ryggen til. Jeg begynte med å unnskylde ’’Jeg er utrolig lei meg for det jeg sa. Visse mennesker ville reagert på samme måte som det jeg gjorde, og det synes jeg ikke er ålreit i det hele tatt. Men du må tro meg, egentlig var det ikke ett alternativ å komme med ett sånt utsagn.’’ Han snudde seg i sengen og smilte så vidt det var gjennom tårene. Jeg kom ikke på noe annet å si enn ’’Vil du ha litt av yndlingssjokoladen din? Jeg tenkte du ville ha litt.’’ Da begynte han å le.

 

Plutselig gikk strømmen, og det ble bekmørkt. Jeg skrek faktisk, noe som jeg trodde jeg ikke skulle gjøre og sa ’’husker du at jeg fortalte deg at jeg var en smule mørkeredd?’’ Han svarte ’’ja, det husker jeg.’’ Han fniste. Han rettet seg opp i ryggen og satt seg ved siden av meg. Vi begynte å snakke, jeg tenkte ikke på at det var mørkt engang. Jeg sa ’’jeg kom til å tenke på første gangen vi møttes i 1. klasse. Vi fant jo tonen med en gang.’’ Han snufset. Jeg spurte nysgjerrig ’’Har du kysset noen før?’’ Han svarte ’’Nei! Så klart ikke, jeg har ikke likt noen andre enn deg. Har du kysset noen før da?’’ Da svarte jeg ’’Nei det har jeg ikke, nettopp fordi jeg aldri har likt noen… før nå.’’ Smilet hans forsvant langsomt, og han så fortvilet ut ’’hvem da?’’ Jeg svarte ikke. Nå var det min tur til å lene seg forover. Men denne gangen skulle jeg ikke hviske han noe.