Endelig var dagen der! Dagen som han hadde sett fram til i lang tid. Han hadde forberedt seg godt, kom ikke der! Og nå var han klar til å ta steget fullt ut. Han låste den siste kofferten, og la den i bilen. Han satte seg inn og la veien mot flyplassen. Han hadde beregnet god tid, ingenting skulle gå galt nå. Han satte seg på en benk og tenkte tilbake på det som hadde hendt. Helt siden han planla ranet hadde han forutsett at han måtte vente en stund før han kunne reise. Pengene hadde han lagt på is den dagen for et halvt år siden. Det ville sett mistenkelig ut dersom en ansatt reiste vekk kort tid etter et stort ran i bedriften. Han kunne ikke glemme uttrykkene til kollegene da de mandags morgen åpnet safen og såg at hele pengebeholdningen manglet. Han var selvfølgelig ikke dårligere, han husket det forskremte "Nå mister vi vel jobben?"
Bedriften hadde lenge hatt økonomiske problemer. Pengene i safen stammet fra en stor kontrakt de nettopp hadde halt i land. Den vest- tyske kunden
insisterte på å ta det svart, så alt foregikk kontant. Beløpet var svimlende, 7,5 millioner. De skulle redde bedriften fra nedleggelse. Politiet ble selvfølgelig ikke
varslet, og ingen ble pågrepet. Ingen mistenkte den lojale Davidsen som hadde stått ved bedriften i tykt og tynt de siste ti årene. Selvfølgelig lurte de på hva
som gikk av han da han annonserte at han ville slutte, seks måneder etterpå.
"Jeg har behov for å komme litt ut" hadde han sagt. "Få litt nye impulser. Jeg reiser til Europa, uvisst hvor."
Da var skuespillet fullkomment. Han reiste vekk med et plettfritt rykte. Davidsen måtte bare le. På skolen hadde han middels dårlige karakterer, og ingen trodde
han ville drive det lengre enn bilmekaniker i hjembygda. Men Aksel Davidsen forlot berget med flagget til topps. Hva ville klassekameratene si om de såg han
nå? 7.5 millioner i lomma, og sine beste år foran seg!