Dag 1:
Eg hadde følt meg misslykka, einsam, sjenert og feit. Eg hadde alltid vært jenta som stod med dei populære. Jenta som er med dei, men seie ingenting. Det var meg, det var meg som var stormforelska i Chris, men sa det ikkje til noen. Det var eg som løyv om at eg ikkje likte noen. Men sanninga var jo ikkje slik. Eg hadde ikkje gitt slipp på han sida eg kyssa han i 4, og nå, nå var eg jo i begynninga av 9. klasse. Eg hadde likt han i 5 år, stått og beundra han i 5 heile år. Tenk at 5 år med drømming kunne bli snudd på 1 dag, det kunne eg ikkje tro. Dagen før hadde gjort alt som himmelen for meg.
Det begynte laursag kveld. Da eg og mamma var å handla fikk eg masse meldingar om at det skulle være ein gjeng som skulle samlas og så på film, og eg var invitert. Chris var også ein av dei, vi var til saman 6 stk. Som vart invitert. Eg sa sjølsagt ja. Seinare avtalte eg at dei 3 jentene som skulle være med, skulle kome til meg først, også overnatte etterpå. Heidi som var min beste venn, kunne ikkje. Noe som gjorde alt annleis. For Heidi var alltid der for meg, alltid! Og nå, nå kunne hun ikkje. Heidi var også typen til Chris, eller dei var ikkje saman, men dei flørta og haldt rundt kvarandre. Sjølsagt var eg alltid sjalu, og ønskte det var meg han haldt rundt. Men likevel, var Heidi og Chris det perfekte paret. Heidi med det blonde, tykke og lange håret. Med den slanke kroppen og den perfekte holdninga. Eigentlig var det rart at vi var bestevennar, for eg var liksom det motsatt av Heidi. Og Chris med det korte mørke håret, med dei mørke augo som kunne så helt inn i meg. Chris med den veltrente kroppen og hans mot. For meg var Chris fantastisk.
Sida ikkje Heidi kunne, var det bare Benedicte som kom til meg kvart på 8. Vi skulle stelle oss og bli kjørt bort til Chris, som skulle han denne Filmkvelden kl. 8. Vi hadde ikkje så god tid, så vi hasta på oss sminke og tøy, også kjørde mamma oss bort. Da vi kom frem hadde gutane allereie kome. Dei hadde satt seg i sofaen. Så derfor var det ikkje særlig god plass når vi kom. Chris satt med litt større plass enn dei andre, det så nesten ut som han haldt plass til noen. Og det gjorde han visst, for han sa at eg bare kunne slenge meg ned på sida av han. Skulle liksom eg, sitte ved sida av han? Eg fekk sommarfuglar i magen, eg skulle faktisk få sitta med Chris. Så eg satt meg ned. Også start ein av gutane ein film.
Seinare i filmen gjorde Chris gjespetrikset (det kor man gjespar også legg man handa over skuldrene) på meg. Det kribla i heile kroppen min, han haldt rundt meg slik han alltid haldt rundt Heidi. Eg begynte å lure på om eg bare var ein han kunne holde på med, sida ikkje Heidi var her. Eg fikk skuldkjensel. For Heidi hadde sagt litt før at viss han prøvde seg så skulle eg si nei, eller dytte han vekk. Men eg klarte ikkje det nå. For det var så utrolig godt å kjenne handa hans over skuldrene mine. Og eg oppfatta det som om han likte meg. Men korleis kunne han eigentlig like meg? Eg hadde hørt det av noen i klassen at han likte meg. Men korleis, korleis kunne han like meg, for eg var stygg, og det var kvifor eg ikkje hadde hat sjans på gutar. For eg hadde sagt til meg sjølv at eg var stygg! Men likevel la eg beina mine oppå hans. Da begynte han å kile meg på beina. Nå strømma blodet rundt i heile kroppen min. Eg var lykkelig.
Etter filmen hadde vi fortsett litt tid igjen ettersom filmkvelden skulle slutte kl. 11. Benedicte ville ut, og hun og alle gutane gjekk ut, bortsett frå Chris. Han ble sittande igjen med meg. Da begynte eg å fantasere, kanskje han ville kysse meg. Eller ta handa min? Men i steda spurte han om vi også skulle gå ut. Eg sa ja, sjølv om eg eigentlig ikkje ville. For eg ville bare sitte der med Chris.
Da vi gikk inn igjen, satt eg meg først ned. Han satt seg automatisk ned ved sida av meg. Eg fikk et stikk av skulkjensel igjen. Eg burde stopp, eg kunne ikkje være her med den Heidi liker. Eg visste at dette var feil. For han var Heidi sin, ikkje min. På kvelden fekk Heidi vite alt, og ho ble knust. Ho trudde han likte ho mens han likte meg. Eg var forvirra. Hadde eg verkelig trengt å si alt som hadde skjedd? For nå hadde eg øydelagt alt, og verden var ikkje lenger eit fint sted.
Dag 2:
Eg vakna av at Benedictes auge glante opp i trynet mitt. ”Haloo” sa ho med den morosame stemmen hennas. Eg smilte, og tenkte på alt som hadde skjedd dagen før, det hadde vært ein av dei beste dagane i livet mitt. Vi gikk ned og spist. Akkurat da vi var ferdige, ringde mobilen min. Det var Chris, hjertet mitt dunka fortare mens eg svarte. ”Eg har tenkt litt på det som skjedde, og eg vil bli saman med deg.” sa Chris. Min fyste tanke var at eg skulle ropa -JA, men så kom eg på Heidi. Eg ble fort trist, sida eg huska at eg aldri kunne få han, derfor sa eg bare ”Eg kan ikkje, det går ikkje. Unnskyld!”.
Eg tenkte mye på samtalen eg hadde hatt meg Chris, mens Benedikte var hos meg. Eg hadde ikkje sagt det til ho, for eg orka ikkje å blande fleir med. Eg ville så gjerne si det til ho, men eg visste det ikkje kunne hjelpe. Så eg lat være. Etter ho hadde gått, ringde eg Heidi, men ho svarte ikkje. Så eg sende ho ein melding: