-Jo, det går bra, sa jeg og så ned på skoene mine. Hun satt på den andre siden av bordet og stirret med de brune øynene gjennom brillene. Hver uke satt vi slik. Jeg stirret ned på skoene mine og prøvde å bortforklare virkeligheten. Hver uke ble de hvite skoene litt mørkere. Hun satt litt lavt og stirret på meg. – Så fin du har blitt på håret. Har du klippet deg siden sist? Jeg så opp noen sekunder. Hun hadde et ansiktsuttrykk man hater når man sitter her. Engstelig og uforstående. Hun hadde selv lagt opp dette løpet, og jeg måtte bare følge det. Ingen vei tilbake. – Jeg lurer på om du har klippet håret, sa hun høyt. – Ja, jeg har det, sa jeg. Egentlig brydde hun seg ikke noe om det. – Det var veldig fint, løy hun og fortsatte å stirre på meg, imens jeg så ned på skoene mine.
Jeg orket ikke mer. Tanken på at dette skulle vare i enda en halvtime gjorde meg sint. Det var da ikke min skyld, men allikevel skulle jeg straffes. Sitte på denne harde stolen, time etter time og vente på en tale man forventer, men som aldri kom. Jeg orket ikke mer. Jeg dyttet stolen bakover med bena, reiste meg og sa farvel. –Timen er ikke over enda, vennen, sa hun forsiktig og reiste seg sakte. Hun gikk rundt bordet, men før hun rakk å ta tak i meg og gi meg den ukentlige bjørneklemmen, smalt det i døra.