Edith satte ned to hvite kaffekopper på hver sin kant av det lille bordet. Hun fylte de varsomtmed kokende varm kaffe. Etter å ha sett seg rundt i rommet, satte hun seg stille ned på den krakken som sto nærmest vinduet. Blikket hennes fulgte den tikkende minuttviseren på klokka over døra. Han skulle ha kommet for et kvarter siden, men det gjorde ingenting. Hun viste at det ville ta tid med denne unge mannen, så hun hadde satt av hele dagen.

Med en forsiktig bevegelse gikk døra opp. En høy, lyshåret gutt kom inn i rommet. Han gikk med bøyd rygg, som om det lå noe over han som trakk han ned mot bakken. Edith reiste seg fort og gikk mot han. -Edith, sa hun å rakte han hånden sin. -Jarle, sa han med en monoton stemme, uten å se på henne. -Sett deg her, sa Edtih å trakk ut den andre krakken, -Så kan vi begynne.

-Hva er ditt fulle navn? spurte hun enkelt og greit.

-Jarle Vold, sa han uten forandring i den ensformige stemmen.

Hun skjønte at å få noe ut av han ville bli vanskelig, men det var dette hun hadde utdannet seg som, så noen knep kunne hun jo.

-Har du noen slektninger? Hun håpet på et svar med flere ord.

-Ja da, svarte han, og for første gang kikket han på henne. -Elise Vold, moren min, Jostein Vold, faren min, og lillebror, som vi kaller han. For første gang på de få minuttene de hadde snakket med hverandre, så Edith noe menneskelig i gutten. Måten han fortalte om familien hans på, ga han noen mildere trekk.

-Er det de du bor hos?

-Både ja og nei, svarte han litt svakt.

-Hvor bor du når du ikke bor der? spurte Edith forsiktig.

-Jeg bor hos de nå, sa han kort. Hun kunne se at noe strammet seg i ansiktet hans. Hun skjønte at de ville komme inn på dette litt senere.

-Unnskyld at jeg går rett på sak, men hvorfor var det slik at du fyllekjørte natt til fredag forrige uke? Glapp det ut av henne. Hun kunne rett å slett ikke holde hovedsaken for dette intervjuet inne lenger.

-Jeg kan ikke si det, hviskingen i stemmen hans overrasket henne. -Det er ingen som kan få vite det, det er ingen som vil forstå. Nå hørtes stemmen hans hjelpeløs ut.

-Prøv meg, sa Edith rolig. Hun kunne se at leppene hans ble presset mot hverandre i et håp om å holde resten av ansiktet på plass. Noen glass lignende tårer fant veien ut under øyelokkene hans. Han gnei det høyre erme kjapt over øynene, og tørket bort tårene.

-Det er ok å gråte, sa hun prøvende med en mild stemme. Hun grep etter den utstrakte hånden hans som lå på bordet. Flyttet den gjorde han ikke, men blikket hans sveipet over de to hendende, som om det var noe forferdelig galt med det hun nettopp hadde gjort. -Gutter gråter ikke, hvisket han. -Gutter viser ikke hva de føler, han så helt sønderknust ut. -Gutter forelsker seg ikke i gutter, hvisket han så lavt at Edith måtte bøye seg lenger og lenger frem for hvert ord han sa.

Setningen overrasket henne, men hun ble sittende i samme stilling å lyttet til de svake ordene som kom ut av munnen hans. -Jeg elsket han, ikke sant, men det kunne jo ikke funke. Han forsto ikke det, han ville ikke skjønne hvorfor vi ikke kunne være et jævla vanlig par som gikk rundt i sentrum å holdt hender, Edith bare fortsatte å se på han, hun hadde sluttet å notere for lenge siden. -Jeg prøvde å si det til han, ja, at han var bedre uten meg. At han kunne bli lykkelig med noen andre, men han ville bare ha meg. Jeg ville ha han og, men.. Han stoppet å så Edtih i øynene, han sa ingenting, men hun skjønte at han lurte på om hun kunne holdet på det han sa. Hun nikket sakte, og han fortsatte i en oppskaket stemme.

-Jeg elsket han, og jeg ville gjøre han lykkelig, men jeg klarte det ikke. Jeg var alt for feig, jeg ville ikke at folk skulle se på meg som om jeg var annerledes. Kristian hadde det mye lettere. Han var født sånn, hvis man kan si det slik da, stemmen hans myknet litt opp, og et smil kom nesten fram i munnvikene hans. -Han hadde alltid vært feminin, og ikke en gang faren hans ble overrasket da han kom ut. Men jeg, jeg har alltid vært en skikkelig gutt. Spilt fotball, lekt med biler og flydd etter jentene. Det har liksom ikke vært noe spørsmål. Hos de andre altså, jeg har alltid visst det.

-Alltid? avbrøt Edtih han. -Hvor lenge mener du med alltid? Han så opp på henne, hun fikk et støkk av dårlig samvittighet, hun skulle ikke ha spurt, men hun kunne ikke la være. -Hvor lenge har du visst at du var hetro? Svarte han. Det var et godt spørsmål, og selvfølgelig viste hun ikke det, det var bare noe hun visste.

Han fortsatte, fortsatt med en oppskaket stemme, men hun kunne høre at han nærmet seg grunnen til fyllekjøringa. -Han ønsket seg så utrolig et ordentlig forhold, ikke bare en hemmelighet han skulte i sin egen leilighet. Men jeg kunne ikke gi han det. Jeg tror alltid at han har håpet at jeg en dag ville komme ut til familien min og vennene mine. Men det var noe jeg aldri kunne gjøre for han. Han hadde nok etterhvert begynt å forstå at dette var så langt han kunne komme med meg, så samme kveld som jeg var på en fest, ringte han meg. Stemmen til Jarle skalv, tårene kom trillende nedover de lyserøde kinnene hans. Han mumlet noe svakt for seg selv. -Gutter gråter ikke, men han lot være å tørke tårene bort denne gangen.

Jeg kunne høre at han gråt, jeg gjenkjente den gråtkvalte stemmen hans. «Jeg elsker deg, Jarle», det var alt jeg hørte, og så la han på. Jeg forsto at noe var galt, så jeg kastet meg i bilen, altså med rundt fem ølbokser strømmende rundt i blodet, han stoppet å snakke. Tårene rant ustoppelig nedover de våte kinnene. Edith klarte å finne ut av resten.

Han hadde blitt stoppet av politiet, de hadde tatt han med til politistasjonen. Der ble han siktet for fyllekjøring, og måtte betale en bot på mange tusen kroner. Han måtte også gjøre samfunnstjeneste i 6 måneder. Edith ramset opp konklusjonen sin for Jarle. Han nikket, og så sa han noe så lavt og svakt at hun så vidt kunne sjeldne ordende som kom ut av munnen hans. -Han kuttet pulsårene sine, hadde jeg ikke blitt tatt, kunne jeg ha reddet han, så forsvant han ut døra, og bortover den lange korridoren utenfor.