Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Gutter gråter ikke

Gutter gråter ikke

En journalist intervjuer en gutt som har fyllekjørt. Hun finner ut at grunnen til fyllekjøringen er dypere enn som så.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
11.08.2010


Edith satte ned to hvite kaffekopper på hver sin kant av det lille bordet. Hun fylte de varsomtmed kokende varm kaffe. Etter å ha sett seg rundt i rommet, satte hun seg stille ned på den krakken som sto nærmest vinduet. Blikket hennes fulgte den tikkende minuttviseren på klokka over døra. Han skulle ha kommet for et kvarter siden, men det gjorde ingenting. Hun viste at det ville ta tid med denne unge mannen, så hun hadde satt av hele dagen.

 

Med en forsiktig bevegelse gikk døra opp. En høy, lyshåret gutt kom inn i rommet. Han gikk med bøyd rygg, som om det lå noe over han som trakk han ned mot bakken. Edith reiste seg fort og gikk mot han. -Edith, sa hun å rakte han hånden sin. -Jarle, sa han med en monoton stemme, uten å se på henne. -Sett deg her, sa Edtih å trakk ut den andre krakken, -Så kan vi begynne.

 

-Hva er ditt fulle navn? spurte hun enkelt og greit.

-Jarle Vold, sa han uten forandring i den ensformige stemmen.


Hun skjønte at å få noe ut av han ville bli vanskelig, men det var dette hun hadde utdannet seg som, så noen knep kunne hun jo.

 

-Har du noen slektninger? Hun håpet på et svar med flere ord.

-Ja da, svarte han, og for første gang kikket han på henne. -Elise Vold, moren min, Jostein Vold, faren min, og lillebror, som vi kaller han. For første gang på de få minuttene de hadde snakket med hverandre, så Edith noe menneskelig i gutten. Måten han fortalte om familien hans på, ga han noen mildere trekk.

 

-Er det de du bor hos?

-Både ja og nei, svarte han litt svakt.

-Hvor bor du når du ikke bor der? spurte Edith forsiktig.

-Jeg bor hos de nå, sa han kort. Hun kunne se at noe strammet seg i ansiktet hans. Hun skjønte at de ville komme inn på dette litt senere.

-Unnskyld at jeg går rett på sak, men hvorfor var det slik at du fyllekjørte natt til fredag forrige uke? Glapp det ut av henne. Hun kunne rett å slett ikke holde hovedsaken for dette intervjuet inne lenger.

 

-Jeg kan ikke si det, hviskingen i stemmen hans overrasket henne. -Det er ingen som kan få vite det, det er ingen som vil forstå. Nå hørtes stemmen hans hjelpeløs ut.

-Prøv meg, sa Edith rolig. Hun kunne se at leppene hans ble presset mot hverandre i et håp om å holde resten av ansiktet på plass. Noen glass lignende tårer fant veien ut under øyelokkene hans. Han gnei det høyre erme kjapt over øynene, og tørket bort tårene.

 

-Det er ok å gråte, sa hun prøvende med en mild stemme. Hun grep etter den utstrakte hånden hans som lå på bordet. Flyttet den gjorde han ikke, men blikket hans sveipet over de to hendende, som om det var noe forferdelig galt med det hun nettopp hadde gjort. -Gutter gråter ikke, hvisket han. -Gutter viser ikke hva de føler, han så helt sønderknust ut. -Gutter forelsker seg ikke i gutter, hvisket han så lavt at Edith måtte bøye seg lenger og lenger frem for hvert ord han sa.

 

Setningen overrasket henne, men hun ble sittende i samme stilling å lyttet til de svake ordene som kom ut av munnen hans. -Jeg elsket han, ikke sant, men det kunne jo ikke funke. Han forsto ikke det, han ville ikke skjønne hvorfor vi ikke kunne være et jævla vanlig par som gikk rundt i sentrum å holdt hender, Edith bare fortsatte å se på han, hun hadde sluttet å notere for lenge siden. -Jeg prøvde å si det til han, ja, at han var bedre uten meg. At han kunne bli lykkelig med noen andre, men han ville bare ha meg. Jeg ville ha han og, men.. Han stoppet å så Edtih i øynene, han sa ingenting, men hun skjønte at han lurte på om hun kunne holdet på det han sa. Hun nikket sakte, og han fortsatte i en oppskaket stemme.

 

-Jeg elsket han, og jeg ville gjøre han lykkelig, men jeg klarte det ikke. Jeg var alt for feig, jeg ville ikke at folk skulle se på meg som om jeg var annerledes. Kristian hadde det mye lettere. Han var født sånn, hvis man kan si det slik da, stemmen hans myknet litt opp, og et smil kom nesten fram i munnvikene hans. -Han hadde alltid vært feminin, og ikke en gang faren hans ble overrasket da han kom ut. Men jeg, jeg har alltid vært en skikkelig gutt. Spilt fotball, lekt med biler og flydd etter jentene. Det har liksom ikke vært noe spørsmål. Hos de andre altså, jeg har alltid visst det.

 

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil