Det er ikke noe tvil om at blogging er et fjortissyndrom som har spredd seg raskere enn svineinfluensaen det siste året. Blogging er normalt i alderen 12 til 14 år, og målet med bloggingen er det samme for omtrent alle: Å komme på topplisten på blogg.no. En plass på denne berømte listen gir bloggeren mengder av oppmerksomhet og flere lesere enn det er maur i en maurtue. Ikke minst får man gratis sponsorgaver fra reklamebedrifter like ofte som vi dødelige får mengder av reklame i posten (vel og merke selv om vi har teksten ”nei takk til reklame” skrevet like stort som pannen til postmannen på postkassen vår.) Bare tanken på å få ”onepieces” (eller teletubbie-lignende sparkebukser om du vil), sko og sminke gratis i posten, gjør bloggerne så desperate etter berømmelse at de er villige til å gjøre hva som helst for en plass i rampelyset. De har en fulltidsjobb med å poste (minimum) fem blogginnlegg hver dag med temaene som går igjen på alle disse bloggene. Klassikere er blogginnlegg om hva man har på seg (så kalte ”dagens outfit”), bilder av hva man har spist til middag (min personlige favoritt) og bilder med innkjøp av klær og sminke fra ordinære butikker som Bikbok og H&M. Nytt undertøy må så klart også dokumenteres med et (eller tre) bilder på bloggen.

 

Sannheten er at for å bli en bloggkjendis og komme på topplisten til blogg.no, må faktisk bloggen bestå av noe mer enn punktene som er nevnt ovenfor. Etter mye suppekoking på dette, koker det ned til at minst et av de tre følgende punktene må til;

 

1) Å provosere. En idé kan være å fortelle om hvor mye du elsker deg selv, om en fabelaktig slankekur som går ut på å spise et og et halvt riskorn om dagen eller og tilfeldigvis nevne at du tror EU er et land. Bloggene er populære fordi de får leserne til å føle at det er deres oppgave å lære bloggerne (som utgir seg for å ha mindre mellom øra enn Paris Hilton) forskjellen på riktig og galt. Dette er noe leserne gladelig bruker dag og natt på å lære bort, i firemeters tekster med bedrevitende alvor i kommentarfeltet. Som et lysende (i alle fall oransje) eksempel på en provoserende blogger, har vi toppbloggeren Lars Tangen. Han er en homofil gutt fra Molde som pleier å legge ut bilder av seg selv med førti tonn solpudder med trutmunn og rosa lipgloss. Dette fører utrolig nok til at 8000 leser bloggen hans hver dag. Jeg ser han klart for meg sitte smilende hver kveld (med sin sponsede ”onepiece” så klart), lesende på de hundre opprørte kommentarene han har fått på grunn av appelsinforkledningen. Bare tanken på denne utspekulerte måten å blogge på får meg til å le i et volum høyere enn reklamepausene på TV3.

 

2) De med et spesielt godt utseende, har en fordel når det gjelder veien til å bli en bloggkjendis. Disse bloggerne utgjør 1 % av bloggverdenen og det er ingen hemmelighet at de er så vakre at de ville fått paven til å gå på en glassvegg hvis han fikk øye på dem. Deres oppgave er å knipse et par bilder av seg selv hver dag (les: trettifire), og gjerne redigere bildene litt i tillegg. Har man lyst på mange kommentarer, er det bare å skrive hvor stygg man føler seg under et av bildene. Deres hverdag som bloggerne beskriver, er mer idylliske enn Askepott sitt liv på slottet og leserne drømmer seg vekk i en eventyrverden uten like. Et annet kjennetegn er at disse bloggerne alltid er politisk korrekte og oppfører seg mer sukkersøtt enn Aleksander Rybak (hvis det er mulig?). Et eksempel på en blogger innenfor denne kategorien er trettenåringen VOE, eller ”bloggdronningen” som hun så fint blir kalt. VOE har snart flere tilhengere enn Jesus, og vi burde ikke bli forundret hvis det snart blir startet en egen religion som tilber henne, med både Jens Stoltenberg og Jan Thomas som disipler. Leserne glemmer alt som heter Photoshop og utelatelse av detaljer fra hverdagen. Er det sant? Gjør VOE lekser og er nødt til å rydde rommet sitt? Ja, utrolig nok. Hun er faktisk et vanlig menneske, selv om hun godt kan bli tatt for å være søskenbarnet til Tone Damli Aaberge.

 

3) Den siste måten å nå topplisten på er hvis du (les: faren din) er i besittelse av et uendelig antall med pengetrær som vokser i hagen, om du allerede er en kjendis fra TV eller om du er bestevenn med Rafiq, produsenten til blogg.no (tre sider av samme sak, egentlig). På denne måten kan du blogge om din spennende hverdag med VIP-fester og limousinturer. Disse bloggerne har flere sko enn Carrie i Sex & The City og viser de gladelig fram på bloggen. I tillegg forteller de at de ikke en gang har brukt halvparten av dem. Kjempekult. De rike bloggerne kan faktisk være på topplisten og samtidig poste outfits, men de bruker så klart ikke samme plagg to ganger (det hadde jo vært for dumt). Leserne blir avhengige av å lese disse bloggene, og leser for å bli kjent med de som skriver. Du trenger ikke å være fast leser lenge før du føler et spesielt vennskapsforhold med kjendisbloggeren og deg selv. Stoltheten brenner i brystet hver gang du skriver en kommentar på bloggen til din BFF, Victoria fra Paradise Hotel, som om dere har kjent hverandre hele livet og bor i samme leilighet; ”Hei Vicky! Ville bare minne deg på at du skal til frisøren kvart over fire i dag. Tenkte jeg kunne minne deg på det, siden du fortalte det til meg på mandag i forrige uke på bloggen din. Digger deg, og er så glad for at du deler alt med meg på bloggen. Kos og klem.” Men kjendisbloggerne svarer ikke på kommentarer. Noen ganger lurer jeg på om de egentlig leser dem i det hele tatt. En annen ting jeg lurer på er hvordan de dyrker disse pengetrærne som ser ut til og aldri gå tom for tusenlapper.

 

Ja, det er ikke lett å bli en bloggkjendis hvis man ikke passer inn i noen av kategoriene ovenfor. Derfor bestemmer mange hjelpeløse bloggere seg i stedet for å spamme kommentarfeltet til alle blogger de kommer over. Her er funksjonen ”copy and paste” like populær som popstjernen Michael Jackson (til og med etter sin død). På hver eneste blogg på topplisten kommenter de vilt med den samme kommentaren: ”Morsomt innlegg! Du skriver bra. Kjempefint design på bloggen din også, forresten! Besøke min blogg?” I tillegg legger de til et par smileys, hjerter, en link eller to, samt en smiley til. Akkurat som på varene til kiwi, er det en bombesikker garanti. Garantien går ut på at man finner en slik kommentar på bloggen sin hver dag. Hver eneste dag lyser man opp når man ser en kommentar som dette på bloggen sin. Stoltheten varer helt til man finner en identisk kommentar på alle andre blogger du titter innpå. For en opptur!

 

Grunnen til at det i dag finnes flere bloggere enn det finnes retusjert reklame i media, er nok at det er blitt like lett å lage en blogg som det er å knyte skolissene. Den vanskeligste utfordringen man møter, er å finne et navn som passer. Men dette er det også blitt funnet en enkel løsning på. De aller fleste velger å sette sammen sitt eget navn med et adjektiv, som for eksempel ”Lailasøta.blogg.no”. Etter å ha trykket på knappen ”lag en blogg”, er det bare å skrive i vei! Å slette en blogg er det vanskelige. Det er som når man først har begynt å følge med på TV-serien Farmen. Ingen vei tilbake. Etter kort tid med blogg, begynner man å venne seg til å få oppmerksomhet på hver eneste lille ting man gjør. Poenget med å pusse tenna er ikke lenger å vedlikeholde god munnhygiene, men å ta et webkamerabilde med tannbørsten i hånda og publisere det på bloggen sin. Følelsen kan sammenlignes med å vinne i lotto når man finner fire nye kommentarer om hvor fin tannbørsten din er og om du kan fortelle hvor du har kjøpt den. Men man blir også avhengig av å lese blogger. Du må faktisk lese bloggene til alle dine venner og bekjente (og så klart vennene til dine bekjente), for å kunne delta i en helt normal samtale på skolen. Og har du en person du er over middels interessert i, må du ikke lenger være gift med denne personen for å vite hva slags undertøy han bruker. Du trenger ikke en gang å ha hilst på han for å vite hva han spiste til middag og så på TV i går. Livet hans er garantert like beskrevet i detaljer som en monteringsbeskrivelse fra Ikea.

 

Det er virkelig uforståelig med alle de som ønsker å bli kjendisbloggere. Jeg bryr meg i hvert fall ikke om en dum toppliste og om å få sponsorgaver i posten, selv om jeg blogger! Men nå er jeg virkelig nødt til å avslutte dette innlegget. Magen min rumler og jeg skal ta meg en brødskive med syltetøy og se på Two and a half men. Hvis du lurte, liksom. Smiley. Hjerte. Hjerte. Smiley.