Da jeg var liten, var jeg livredd plastposer.
Eg trodde de ville drepe meg, for mamma hadde sagt at de var farlige!
Jeg visste jo ikke da at hun mente de bare var farlige om jeg trakk dem over huet og klemte til…! Jeg bare regna med at de ville komme løpende mot meg, med de onde REMA-bokstavene lysende, ta sats, hoppe opp og bite av meg hodet eller en annen sentral kroppsdel.
Det ødela barndommen min.
Jeg turte nesten ikke gå ut og leke sammen med de andre barna om dagene, for det var alltid så mange plastposer som fløy omkring i gatene. Ja, de FLØY! Og det var jo ekstra farlig, for da trengte de ikke hoppe opp engang, de kunne bare fly rett på meg! Bakfra, til og med, uten advarsel!

Men så en vakker, hvit vinterdag gjorde jeg meg kjent med en svartsekk.
Den var riktignok en plastpose, den også, men den var så stor og trygg, og så mørk og fin. Dessuten hadde alle de andre barna en slik en, som de kunne ake nedover bakken på.
Jeg måtte jo prøve.
Og fant til min glede ut at ikke alle plastposer var like slemme. Svartsekken, som jeg forøvrig døpte Feier’n (dette fordi han var svart og feia meg nedover akebakkene), og jeg ble svært gode venner. Vi var sammen hver dag, ute i snøen og lekte. Jeg ga den mat (snø) og drikke (smelta snø), lekte med den, snakket til den, og herja med den. Vi hadde det så morsomt sammen, og jeg var nesten kommet over skrekken for plastposer fullstendig. Jeg vurderte faktisk å få med på å møte noen av vennene hans, såframt det var enten Bunnpris, Romi eller ICA. Men ikke Rema, den var ond!

Men så skjedde det noe traumatiserende.
Feier’n døde!
Det skjedde på vårparten, snøen var begynt å forsvinne, men vi aka fremdeles med godt humør. En ekkel kvist hadde banet seg vei opp til overflata, og verken Feier’n eller jeg så den, der vi suste nedover. Feier’n fikk ei stygg rift, og døde. Han var ubrukelig.
Jeg var i sjokk. Helt knust! Feier’n måtte kastes, men jeg ville ikke ha noen ny. Jeg var da enda reddere plastposer enn før, for jeg var overbevist om at det var den onde Rema-posen som hadde lagt ut den kvisten.

I dag har jeg et mer normalt forhold til plastposer. Jeg er ennå ikke så veldig glad i dem, men kan omgåes dem uten for store panikkutslag. Kanskje kjefter jeg litt for mye på dem. Slik som når de ikke holder alle de tunge varene jeg har lasta oppi, slik at jeg midt på gata må krype ned på alle fire og plukke armene fulle av diverse varer mens mengden rundt peker og ler og synes jeg er veldig dum. Eller når de ikke klarer å holde hunden fra å bite dem sønder og sammen for å få tak i søppelet de er fullpakka med.
Men det er de vant til nå.
Jeg har innsett at de faktisk er nyttige i dagens samfunn, så lenge en omgåes dem med forsiktighet. Men skulle jeg komme til å se en plastpose sveve omkring en vindfull dag, vil jeg komme meg til helvete vekk derfra så raskt som mulig!