-Pass deg!!, sa jeg til Andreas, broren min. Jeg prøvde å gripe hånden hans. Han fikk tak i ermet på boblejakken min og dro meg med i fallet. Jeg følte at vi rusjet nedover en trang sjakt. Mørkt og fuktig var det, og jeg kjente en ekkel mugglukt. Etter en kort rusjeferd nedover, landet vi mykt. Jeg kjente en stikkende smerte i hodet. Noe varmt piplet ut av bakhodet og rant nedover naken. Jeg hørte broren min ligge stønnende ved siden av meg. -Hvordan har du det? spurte jeg ham. Fikk bare et ynkelig hvin til svar.

Jeg famlet meg fram i mørket på jakt etter Andreas.Da jeg fant ham, befølte jeg ham i ansiktet med fingertuppene. Ansiktet var forvridd i smerte. Jeg førte høyre pekefinger ned langs halsen. Pulsen virket ikke lenger, og hjertet hadde fåt motorstopp. Han var død.

En salt tåre rant ut av øyekroken min og langs kinnet. Jeg løftet blikket og kunne såvidt kimte en firkantet lysstrimle. Det måtte være en dør. Vaklende gikk jeg mot lyset. Det var en dør, det var en dør. Det hørtes en knirkende lyd da døren sakte åpnet seg. Jeg ble blendet av solen som skinte meg midt i trynet. Dette var døren, døren til frihet. Jeg skulle akkurat til å ta et langt steg ut i det duggvåre gresset, da jeg hørte en surklende harking bak meg. Jeg bråsnudde og så rett inn i to mørke, bunnløse øyne. Det var Sandman og hans søster Død. Jeg kjente ham igjen fra de gangene jeg hadde besøkt ham i drømmeland. Søster Død hadde hentet min bror. Hun hadde tatt fra ham livet og ført ham med seg inn i de dødes rike. Han ville få det godt der. Bedre enn nå. Han hadde vært et mobbeoffer i den brutale virkelighet. Han skulle få fred. Fred fra alt det vonde. Endelig fred.
-Du skal dø, du er et drømmesluk, du ødelegger min verden. Du må dø, hvisket Sandman til meg. Jeg snudde meg og løp. Snublet i en trerot og falt. Det hørtes et kvalmende dunk da hodet mitt traff en stor, hard stein.

Jeg danset sammen med min bror på en grønn eng under en blå, solfylt himmel.