Halve vennekretsen min er skilsmissebarn, jeg også. Med en pappa her, og en annen pappa der, to mødre og en dobbel dose besteforeldre, tanter, onkler, kusiner, fettere og oldeforeldre. Det er alltid en stor fryd når folk spør om familien min: - Hvem er det du skal i bursdag til i helgen da? - Altså, jeg skal i bursdag til, «kusinen» min på en måte, du skjønner, svogeren til stemoren min har ei datter, som egentlig ikke er niesen til stemoren min fordi han er skilt, så søsteren til stemoren min er ikke mammaen hennes, men som samtidig er stemoren min tanta, på en måte, så jeg skal liksom til «kusinen» min da. Det ender opp med at de som spør står foran meg som et stort spørsmålstegn og rister på hodet. «herregud, så rar du er» tenker jeg! «har du ikke skilte foreldre eller??»
Stor-familien er ikke lenger stor, den er enorm! Da mamma og pappa flyttet fra hverandre var jeg så liten , så det husker jeg ikke så mye av. Men plutselig dukket det opp en høy mann med tynt hår, smalt ansikt, stor mage og blå øyne, som skulle stå der å kose på mammaen min og bli bestevennen min. Pappaen min som bodde i leiligheten, i blokken rett oppi bakken stod kysset på ei brunette som absolutt ikke likte tanken med å være bestevenninnen min. Syv år som enebarn var mer enn nok, så alle foreldrene mine tok seg den frihet til å like gjerne skaffe meg to søstre på rappen. Det ble plutselig vanskelig å holde styr på hvem som tilhørte hvem egentlig. Det ble nesten som en konkurranse der det kom søsken på kryss og tvers, en her og en der, og plutselig spratt det ut en til. 3-2 til Pappa! !