’’Han kunne ikke kjenne beina sine lenger. Han hadde løpt for lenge. Hvor lenge? To.. Eller kanskje tre kilometer? Det spilte ingen rolle. Det eneste som spilte noen rolle nå var å komme seg vekk; vekk fra dette stedet, denne byen.’’
Det var som å gå på noe seigt, nesten som å gå på lim, som bare ville dra deg ned til bakken.
Sommerfuglene flydde rundt i magen. Eller, det kjentes mer ut som steiner som lekte krig der nede. Han kjente mange blikk når han var fremme. Det var som om han var på utstilling. Jeg trodde at de i Oslo var vant til å få nye folk på skolen, tenkte Ragnar mens han tok lange, raske skritt mot kontoret. Der satt det en sur kjerring, som bare løftet et blikk på han.
- Så, hvem er så du?
- Daniel, svarte han fort.
I klasserommet var han enda mer på utstilling. Det var som om de aldri hadde sett folk før. Der satt han da; ny og stille, helt bakerst i klasserommet. Der hadde han settet seg, ettersom ingen av de som hadde en ledig pult ved siden av seg hadde spurt. Han følte seg som en idiot. En idiot som kom fra landet og het Ragnar. Han tenkte: jaja, vi får se om jeg kan gi dem litt bede inntrykk av meg i friminuttet.