Begrepet menn og biler må være så gammelt som selve mennesket har jeg funnet ut. Selv ur-macho-mannen må ha hatt en eller annen form for bilhobby, innimellom når han hadde fritid fra å jakte mammut, og kunne sulle rundt i hule-garasje-hobbyrommet sitt. Det var en stein med to -og to runde steiner under som han kunne dytte på, og kle inn med mammutskinn av nyeste sort. Jeg regner med at fasinasjonen var like stor da som den er i dag, og for meg like uforståelig. Greit, nu skal jeg ikke si at en stein med 4 runde steiner under yter like godt som en Ford Mustang, det er jo høyst usannsynlig. Men når det kommer til bil, så blir jeg frustrert.
”Pimp my ride” er jo et fortreffelig eksempel på amerikansk bilkultur, hvor fine, helt greie, gråe, vanlige biler blir stilt ut som skrekkens eksempler på hva folk kan finne på å kjøre rundt i. Stakkars arme unge, som kjører rundt i en grå folkevogn! ”Sønnen vår behøver hjelp fra dere slik at hans manndom ikke blir totalt vraket!” Så setter manne-apene i gang, der de river opp og river sund, senker understell, og flerrer på nye udimensjonale svære dekk. Hiver ut fult brukende motorer, og monterer monstrum av olje og bensinslukende hester. Flammende maling i vulgære farger selv en homofil sirkusklovn ikke ville brukt, og slenger inn et anlegg av en verdi som kunne drevet samtlige ungdomsklubber i de nordvestlige bygdene for en 5-årsperiode. Programlederen er forøvrig omtrent like sjarmerende som en innolja oter, med samme vokabulære yteevne som en retardert kanarifugl på speed.