Anders ropte på henne. Hun hadde glemt tiden igjen og var sent ute til skolen. Det at Anders er irritert er ikke vanskelig å se, men hun kan ikke noe for det. Tankene hennes går mye oftere enn før til å tenke på hva som kunne vært. Hun kunne hatt stor mage og rare lyster. Kanskje hun burde valgt annerledes, men i det øyeblikket hun måtte ta valget virket det ikke som et alternativ engang. Hun vet at det var hennes eget valg. Alle sa det, men hun merket at det var forventning til at hun skulle ta abort. Det var på en måte bestemt allerede.
Da de satt i bilen brøt Anders stillheten med å spørre om hva hun tenkte på. Ingenting, svarte hun fort. Hun føler ikke for å dele det med noen, føler at ingen kommer til å forstå, hun vil ikke at noen skal vite at hun tenker på det, alt er så tungt å legge ord på. Hun ser at han ikke tror henne, men kjapper seg til å prate om noe annet. Alle tankene skyver hun bort og prøver å se mest mulig fornøyd ut. Skole dagen går som den skal, ingen snakker om babyer eller noe som kan minne henne om den ene torsdagen i sommerferien. Hun er ikke i tvil om at Anders er det beste som har hent henne. Hun har en hun kan stole på og som er der for henne. Det er ingen tvil om at Anders har forandret henne.