Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Sommerferien jeg aldri skulle ha vært på!

Sommerferien jeg aldri skulle ha vært på!

Denne fortellingen handler om en liten familie på tre som skal dra på ferie til Malta. De ønsker seg en rolig ferie, men blir det slik de håper på?

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
08.02.2010

Jeg stod med tannbørsten i munnen mens jeg kledde på meg. Disse feriene var alltid like stressende og masete. Sokkene ble tredd på med lysets hastighet samtidig som jeg siklet på teppet. Akkurat nå var ikke dette det største problemet mitt. Vi, det vil si mamma, pappa og jeg, skulle på ferie til Malta. Det jeg ikke visste var at dette ville bli en av mine verste ferier noensinne.

 

Da jeg kom snublende ned trappa, stod pappa og veivet med armene. Han hylte og hoppet opp og ned, og gulvet ristet som om det var jordskjelv. ”Vi rekker ikke flyet vårt. Det går om 60 minutter!” skrek pappa. Jeg stønnet. ”Jada, jada, jeg kommer nå,” mumlet jeg. Trøttheten lå fortsatt som en dyne over meg. Jeg var så trøtt at jeg kunne sovne når som helst, men det fikk jeg heller gjøre i bilen. Fatteren var ikke akkurat noe bedre. Han pleide alltid å være morgengretten, selv om han fikk sove til klokka 12.00. De siste bagene med klær ble lempet i bagasjerommet, og alle sammen tok plass i bilen. Ferien hadde begynt!

 

Jeg hater å kjøre bil! Det jeg kunne tenkt meg, var en skikkelig kul motorsykkel. Unnskyld meg hvis du synes jeg er litt rar, men jeg er fjortis, og sånn er vi bare. Idet jeg tenkte på drømmesykkelen min, falt jeg i en dyp søvn. Jeg drømte at jeg kom kjørende inn på skolen med den rålekre sykkelen min. Alle de andre elvene, ja til og med lærerne så på meg med fryd i blikket. Jentene kom løpende og hylende mot meg. Plutselig så jeg den peneste jenta på skolen, Elisabeth Amundsen, komme mot meg. Jeg gikk av sykkelen min og ruslet imot henne. Snart stod vi ved siden av hverandre. En liten stund, ikke mer enn fem sekunder, stod vi å så på hverandre. Jeg kjente hjertet banke da hun lente seg mot meg. Blodet suste rundt omkring i kroppen, og jeg kunne føle en slik intens glede. Jeg lente meg imot henne også. Det var like før munnene våre møttes. Idet jeg var to centimeter fra mitt livs drøm, våknet jeg av at faren min stod og ristet i meg. ”Du må våkne. Vi er fremme, og vi rekker flyet hvis du forter deg.” ”Tusen takk for det!” svarte jeg surt. Jeg tror jeg nå forstår hvorfor han alltid er så irritert når han våkner.

 

Vi løp inn på flyplassen og bort til innsjekkingsdisken. Jeg løp meg halvt i hjel på grunn av alt jeg måtte bære på. Det eneste jeg la merke til, var at det var mye mindre mennesker på flyplassen i år, i motsetning til i fjor. Vi kom oss trygt gjennom innsjekking og var nå på vei til sikkerhetsjekken. Vi dro av oss alle klokker, belter, telefoner, lommebøker og jakker. Først gikk jeg gjennom, uten et pip. Mamma var neste, og hun greide seg også bra. Til slutt kom pappa. Det gikk ikke så bra, men etter mye om og men, kom han seg gjennom. Da pappa var klar, hadde vi veldig dårlig tid, så vi småløp den siste biten. Vi fant gaten vår og spurte om flyet til Malta hadde gått. ”Til Malta?” spurte hun. ”Er dere sikre nå?” ”Jada,” svarte pappa. ”100 prosent. Er det noe galt?” undret pappa. ”Neida,” svarte hun. ”Men det flyet kommer ikke før om en time.” Vi stirret litt på pappa, spesielt jeg. ”Mener du… at vi kom en time for tidlig?” spurte han overrasket. ”Dere må nok ha gjort det,” svarte damen litt sørgmodig. Vi gikk for å finne oss en sitteplass. ”Jeg var helt sikker på at flyet vårt dro nå,” småskrek pappa. ”Vi får heller bare vente da, kjære,” trøstet mamma. Da kunne jeg heller lene meg tilbake, og drømme litt mer om min elskede, Elisabeth Amundsen.

 

Nok en gang ble jeg vekket av ”den syvende far i huset”. ”Da er flyet vårt her,” sa pappa lettet. Jeg kom meg opp på beina og kunne fortsatt kjenne søvnen i øyekrokene. Sjanglende gikk jeg bortover mot flyvertinnen. Jeg ga damen bak skranken billetten min og passet mitt. Hun ønsket meg en god tur og ga meg passet mitt tilbake. ”Særlig, som om dette blir en fin tur,” tenkte jeg. Jeg satt innerst, med mamma i midten og pappa lengst ut mot korridoren. Da var vi klare for den lange, kjedelige flyturen som varte i cirka fem timer. Flyet rygget ut av plassen sin, klar til å kjøre mot rullebanen. Snart var vi i luften, og jeg kjente magen kile da vi lettet fra bakken. Jeg så ut av vinduet, men jeg så jo ingen verdens ting. Takket være alle skyene, kunne man ikke engang se ned på bakken i 700 fots høyde. Dette kalles vel egentlig tåke, men det er nesten det samme, sier vi. Da vi var høyt nok oppe, var det endelig mulig å se ut av vinduet. Høyt oppe kunne jeg se den mørkeblå fargen, som da var universet. Jeg satt å så på den lyse, fine himmelen, da jeg plutselig var i drømmeland igjen.

 

Denne gangen våknet jeg av mamma. ”Nå kan vi se Malta,” sa hun til meg. ”Er ikke øya fin? Vannet er nesten grønnaktig og strendene er helt hvite som snø. ”Jo da, sikkert,” svarte jeg forsiktig. ”Det er sikkert noen fine jenter der nede også,” sa mamma samtidig som hun blunket til meg og dyttet meg i siden. ”Mamma!” småropte jeg oppgitt. Hun begynte å le. Jeg snudde meg mot vinduet, jeg hater når hun sier sånn. Mamma hadde egentlig rett, Malta så ut som et fint land ovenfra. Vannet så også behagelig ut. Jeg hadde også hørt at hotellet bare var 50 meter fra havet. Det var dette jeg hadde gledet meg mest til, tross alt, å slappe av i noen uker på Malta.

 

Da vi gikk ut av flyet, kunne jeg kjenne den varme, deilige brisen sveve forbi meg. Her var det minst 30 grader, ingen tvil om det. Alle tre kom jo med jakke, noe som ikke akkurat var det beste sjakktrekket. Disse jakkene ble med en gang kastet i bagasjen, og de ble ikke sett siden. Vi greide å komme oss til bagasjebeltet uten problemer. Alle de tre svære koffertene kom med en gang, noe som viste at vi gikk mot lysere tider, trodde vi.

 

Vi kom oss ut av flyplassen og ut på parkeringsområdet, hvor taxien vår stod. Den var ikke en slik gul enn som du ser i New York, derimot en sølvfarget Audi. Jeg foretrakk det isteden. Da var det tid for pappas ekstreme italiensk. Han tok et lynkurs på nettet, og trodde nå at han kunne flytende italiensk. Han begynte å bable et eller annet uforståelig, for meg i hvert fall. Etter en liten stund, da pappa var ferdig, sa taxisjåføren at han kunne engelsk, og at det var veldig dårlig med italiensk på øya. ”Jaha, okay,” svarte pappa litt misfornøyd. Sikkert fordi han ikke fikk prøvd seg med italiensken sin. Han hadde faktisk gledet seg veldig til å snakke dette forskrudde språket, men jeg syntes det var like greit. Vi ba sjåføren om å kjøre oss til den bestemte adressen, og snart var vi på vei til hotellet vårt.

 

På veien så vi mange eksotiske butikker og restauranter. Den ene var finere enn den neste i rekken. Det skulle egentlig ikke forundre meg om noen av dem var ”dop forhandlere”. Jeg hadde hørt mye om at det var smugling rundt omkring på øya. Heldigvis bodde vi i et bedre distrikt, hvor det helt sikkert ikke var noen form for dop. På veien løp mennesker med parasoller, strandstoler, og alt utstyr som man trenger for en fin dag på stranda. Bading var noe jeg også så fram til. Vannet her kunne bli opptil 29 grader, og da trives jeg som fisken i øh, vannet.

 

Etter tjue minutters tid kunne vi se hotellet, Plaza Jolly. Sjåføren kjørte inn oppkjørselen, hvor det stod en fontene som sprutet ut vann. Rundt fontenen stod det roser i alle verdens farger. Sammenliknet med fargene på hotellet passet rosene perfekt inn. Drosja slet med parkeringen takket være lastebilen som stod i veien. Den drev med lossing av brannfarlige gassbeholdere til kjøkkenet på hotellet. Vi kom oss så vidt ut av bilen, fikk bagasjen vår og gikk vi inn på hotellet.

 

Straks vi var inne så jeg hvor fint dette hotellet egentlig var. Veggene var laget av marmor, og alt var liksom så ryddig og pent. Jeg stod nesten og måpte da jeg så hvor fint det var her. Straks fikk vi nøkkelen til rommet vårt, og pikkoloen var alt i gang med bagasjen vår. Vi måtte nesten småspringe for å klare å ta ham igjen. Etter å ha småløpt opp et par trapper stod vi foran rommet vårt, nummer ”263”. Pikkoloen ønsket oss et trivelig opphold og gikk så ned igjen. På veggen ved døra hang det en plantegning av rommene i etasjen. Her var også nødutganger og rømningsveier markert. Med ett kunne jeg se hvor tilfreds mamma ble ved synet av denne. Vi åpnet døren og gikk inn, og dette rommet var nesten større enn 1. etasjen hjemme hos oss. Dette er hva jeg kaller et hotellrom. Snart hadde vi lagt fra oss all bagasje, tatt med oss det nødvendige og gått mot den avslappende stranda.

 

Det stemte faktisk. Etter cirka 50 meter stod vi på stranda, klar til å erobre en sitteplass. Til tross for at det var sommer og alt det der, var det lite mennesker. Kanskje det var varmt nok i hjemlandene deres? Uansett, nå skulle jeg bade. Jeg kastet fra meg alt jeg hadde på ryggen og i hendene og løp uti. Godt jeg slapp å skifte til badebukse, for det hadde jeg alt gjort på hotellet. Jeg kunne kjenne det varme vannet bølge seg oppover kroppen jo lenger ut jeg kom. Det var en forfriskende følelse. Jeg lå og fløt på vannet i minst 10 minutter før jeg gikk opp på land igjen. Jeg la meg ned på håndkleet mitt for å tørke meg og for å bli litt brun. Jeg så tross alt ut som et vandrende spøkelse.

 

Etter at alle hadde badet og var fornøyde for dagen, dro vi for å finne en restaurant. Vi skulle ikke spise der nå, men vi skulle bare finne et koselig sted som vi kunne gå til litt senere. Det var ett sted som alle syntes så hyggelig ut. Det lå rett ved vannet og det hadde mye god mat. Jeg var som regel ganske kresen, men det så ut som dette stedet faktisk hadde noe godt å spise. Da dette var bestemt, gikk vi hjem for å skifte til litt penere klær. Det ville se teit ut å gå på en fin restaurant med badebukser.

 

Nydusjet og sultne gikk vi ut av rommet. I resepsjonen virket det som om det var fullstendig kaos på grunn av stiger og utstyr som lå spredt. Direktøren beklaget så mye og forklarte at det var årets testing og bytting av brannutstyr. Vi nikket og smilte og gikk av gårde til restauranten. Snart hadde vi tilbakelagt 300 meter og var nå fremme. Vi gikk inn og kjente en vidunderlig duft fra kjøkkenet. Den lukta var ubeskrivelig god, og akkurat slik ville jeg at maten min skulle smake også. Vi fikk et bord av hovmesteren, eller hva han nå skulle være, og tre menyer. Jeg så alle disse deilige rettene og visste ikke hva jeg skulle velge. ”Har dere bestemt dere?” spurte servitøren. Jeg begynte å snakke på engelsk. ”Jeg kan gjerne ta en cheeseburger med pommes frites og en stor cola.” ”Den er grei,” svarte han. ”Har de eldre bestemt seg enda?” spurte han mamma og pappa. ”Ja, vi vil gjerne ha et slikt grillspyd hver, også vil vi gjerne ha en Campofiorin årgang 2006 hvis dere har det?” spurte pappa. ”Ja, det har vi vet du. Dere må ha peiling på vin siden dere velger en av våre favoritter.” ”Du skal ikke se bort ifra det nei,” svarte pappa med et smil. Servitøren tok menyene våre og gikk ut på kjøkkenet for å si bestillingen til kokken. Resten av kvelden spiste vi og hadde det koselig. Det virket som om ting begynte å gå vår vei, noe som var ganske bra. De to neste dagene gikk akkurat slik som i dag, men på den tredje dagen så skjedde det uventede.

 

Jeg var på vei opp til rommet, mens mamma og pappa lå på stranda. Da jeg kom inn i lobbyen på hotellet, så jeg en som stod og røyka sigar. Det verste jeg vet er når folk røyker et eller annet. Jeg fortet meg forbi personen, i håp om å slippe røyklukta. Da jeg hadde gått forbi, stumpet mannen sigaren i et askebeger. ”Det var på tide.” tenkte jeg irritert, og gikk opp på rommet mitt.

 

Plutselig hørte jeg en voldsom eksplosjon og masse mennesker som hylte. Jeg løp ut av rommet mitt i håp om å finne ut hva som skjedde. Redselen og rastløsheten begynte å bre seg i meg. Nå kunne jeg se røyk stige opp fra trappa, og jeg fikk panikk. Hva skulle jeg gjøre nå? Aldri i mitt liv hadde jeg opplevd noe så skremmende som dette. Enda verre var at det var virkelighet. Jeg løp vekk fra trappa, håpet jeg kunne finne en nødutgang eller noe som kunne få meg ned herfra. Jeg stod tross alt i 3. etasje, det var for høyt til å hoppe. Flammene spredde seg fort, og nå var de i denne etasjen. Borte i korridoren kunne jeg se de rødglødende flammene blusse seg mer og mer opp. Det jeg ikke så var at den varme røyken hadde tent på taket over meg. Taket stod nå i flammer og jeg kunne kjenne hvor varmt det ble. Jeg følte meg som en pølse som blir grillet over et bål. Plutselig begynte taket å løsne og det regnet planker og aske. Jeg så opp. Brennende planker landet overalt rundt meg. Skrekken tok overhånd, og jeg løp så fort jeg kunne vekk fra marerittet.

 

Da jeg løp bortover gangen, datt det en planke rett i hodet mitt, og jeg gikk ned for telling. Noen sekunder senere fikk jeg tilbake bevisstheten. Jeg reiste meg opp og kjente en slik dundrende hodepine. Sakte snudde jeg meg rundt og så et hav av flammer kommet imot meg. Jeg ble sjokkert og fortsatte å løpe. Langt der borte så jeg et vindu, min eneste sjanse. Jeg kunne kjenne flammene stikke meg i ryggen, som om djevelen spiddet meg. Nesten framme nå. Jeg så at flammene holdt på å ta meg igjen. Skrekkslagen løp jeg enda fortere, nå løp jeg for å beholde livet mitt. Vinduet var nå bare noen meter unna, men det var en ting jeg ikke hadde tenkt på. Hva skulle jeg gjøre når jeg styrta på vinduet? Jeg ville komme til å slå meg fordervet hvis jeg ramla på bakken. Ville jeg greie å kaste meg gjennom vinduet? Dette var en risk jeg måtte ta.

 

Jeg tok sats, holdt hendene foran øynene og fløy rett på vinduet. Glasskår traff meg overalt og jeg kunne kjenne ilden kaste meg fremover i luften. Det sved skikkelig i ryggen, og jeg kunne så vidt se noe i alt som skjedde. Nå fløy jeg i luften, ventet på at jeg skulle styrte ned i bakken og bli knust i hoppet, men jeg traff aldri noen bakke. Jeg åpnet forsiktig øynene og stirret på en brannmann som holdt meg i hendene sine. ”Du er trygg nå,” sa han til meg. Jeg forstod at han hadde stått oppå en kran, og at det var flaks at han fakket meg. Plutselig ble alt jeg så hvitt, og sakte, men sikkert lukket jeg øynene. Så ble alt helt svart.

 

Jeg lukket forsiktig opp øynene. I begynnelsen så jeg uklart, men til slutt så jeg at jeg lå i en seng, og jeg hadde på meg hvite klær. I høyre armen hadde jeg en ledning som gikk til en beholder med blod. Jeg så på meg selv. Begge armene var fulle av sår og kutt. En dør åpna seg i enden av rommet, og inn kom mamma og pappa. Mamma gråt av skrekk, og sa hun var så glad for å se meg i live. Det samme sa pappa til meg også. ”Hva skjedde?”, spurte jeg undrende. ”Du besvimte,” hikstet mamma. ”Du har ligget i koma i et par dager, vi var så redde vi hadde mistet deg. Du er heldig som er i live,” gråt mamma mens hun klemte og kysset meg. Jeg var litt ør, og følte meg ikke helt bra. ”La han få hvile seg litt, han trenger det etter alt han har vært igjennom,” sa pappa lavt. ”Greit,” sa mamma litt roligere nå, så gikk de ut av rommet igjen.

 

Jeg lå her og tenkte på alt som hadde skjedd, brannen, ferien, turen, drømmene, alt sammen suste gjennom hodet mitt som millioner av bilder. Oppi alt sammen, var jeg glad for at jeg fortsatt var i livet. Dette var siste gang jeg skulle på ferie igjen, i hvert fall på noen år. Jeg la hodet bakover på puta og lukket øynene igjen. Snart ble alt svart, og jeg var i drømmeland igjen.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil