Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Landformene

Landformene

Notater fra læreboken

Sjanger
Sammendrag av pensum
Språkform
Bokmål
Lastet opp
21.01.2010


Kapittel 4 – Landformene

 

De eldste landformene

Bergrunnen er mye eldre enn landformene. Landformer som daler, vidder og fjorder er dannet i løpet av nytiden og er ikke mer enn 2 – 3 millioner år gamle.

 

Landformene er først og fremst dannet av de ytre kreftene (isbreer og elver)

 

I jordens mellomtid og nytid for flere titallsmillioner år siden, var klimaet mye varmere enn det er i dag. I et slikt klima er den kjemiske forvitringen sterk.

 

<bilde>
Kjemisk forvitring = når regnvannet løser opp mineralene i bergartene. Forvitringen kan trekke dypt ned i berggrunnen over store områder og gi store mengder løsmasser. Disse løsmassene blir deretter skylt bort av for eksempel regnet og avsatt et annet sted hvor de blir herdet til nye bergarter.


 

For ca 65 millioner år siden, ved inngangen til nytiden, var ekstremt store deler av den skandinaviske halvøyen slitt ned til et bølgende slettelandskap på høyde med havet. Fjellkjeden som ble dannet da Baltica og Laurentia kolliderte var borte.

 

I begynnelsen av Tertiær (ca 50 millioner år siden), sprakk jordskorpen opp og Laurentia og Baltica skilte lag atter en gang. I havet mellom dem ble det dannet en midthavsrygg og Nord-Atlanteren åpnet seg.

 

Da kontinentet sprakk hevet den skandinaviske høyblokken med slettelandskapet seg på skrå. Slettelandskapet ble en høyfjellsvidde/viddelandskap. Derfor ble det ofte bratt ned mot havet på vestkysten. På østkysten helte landoverflaten langsomt mot øst og derfor er det her vi finner de største viddelandskapene. Vidden består av flate høyfjellsletter, grunne innsjøer og avrundede høydedrag.

 

Da landoverflaten ble hevet fikk erosjonsprosessene fornyet kraft. Elvene som rant mot vest fikk størst kraft (fordi det var brattest) og tykke lag med sandstein og leirskifer på kontinentalsokkelen tyder på sterk erosjon gjennom hele tertiær. Helt til slutten av tertiær formet den kjemiske forvitringen viddelandskapet, samtidig eroderte elvene de første dalene i den skrå stilte landblokken. På slutten av tertiær ble det kaldere og de første isbreene i høyfjellet dukket opp. De første istidene i Kvartær nærmet seg.

 

Istider og isbreer

Den siste istidsperioden i jordas historie begynte for 2 -3 millioner år siden og innledet kvartærperioden. Det er den geologiske perioden vi lever i nå. Hver istid består av flere istider, avskilt av mellomistider. I Kvartær har det til nå vært 40 istider. I mellomistidene har landet ofte vært helt isfritt. Den siste istiden begynte for 120.000 år siden og sluttet for 10.000 år siden.

 

Årsaker til istider

Vi tror i dag at det er variasjonene i astronomiske forhold som er årsaken til vekslinger mellom istider og mellomistider (jordbanens form, jordaksens helning, når på året jorden er nærmest solen). De astronomiske variasjonene fører til små forandringer i solinnstrålingen til jorden, som igjen kan føre til klimaendringer og istider. Men den astronomiske teorien kan ikke forklare alle klimaendringene som at det innen en istid har vært varmere perioder i mellomistidene. Derfor må det være andre forhold som forklarer disse raske klimaendringene.

 

Isbreer

Isbreer - dannes når det gjennom lengre tid faller mer snø enn det som smelter bort om sommeren. Et gunstig klima for isbreens vekst er derfor kjølige somre og snørike vintre.

 

Isbreene har et næringsområde og et avsmeltningsområde. Næringsområdet = er midt oppå isbreen hvor snøen overlever sommerne og vil med tiden bli til is (breens næringsområde). Avsmeltningsområdet = nederst på breen hvor all snøen og noe is vil smelte hver sommer.

 

Norske isbreer i dag stammer ikke fra istiden slik mange tror. De isbreene vi har i dag vokste frem i bronsealderen (3000 – 4000 år siden).

 

Hvis det blir varmere blir næringsområdet mindre. Det vil resultere i at isbreen minker og brefronten vil smelte tilbake bare i løpet av et par år. Dersom det blir kaldere igjen vil breen legge på seg igjen.

 

Det er ikke bare lufttemperatur som avgjør om en bre vokser eller smelter. Hvor mye snøs om faller har også stor betydning.

 

Breerosjon

Desto raskere breen beveger seg, desto sterkere eroderer den.

Frostforvitring - Temperaturen under breen svinger omkring frysepunktet. Vann trenger ned i sprekker i fjellet og fryser til is. Deretter sprenger den løs små og store steiner.

Plukking – Steinene fryser fast på undersiden av breen og føres videre med isen.

Plukking på undersiden av en bre fungerer som et gigantisk sandpapir på fjelloverflaten når breen beveger seg. Breen sliper det faste fjellet og det dannes synlige skuringsstriper på fjelloverflaten. Dermed kan vi si at breen eroderer underlaget ved plukking og sliping.

 

<bilde>

 

Morene – Løsmassene som breen fører med seg.

Bunnmorene - Når breene smelter blir morene liggende igjen som et teppe oppå berggrunnen. Dersom breen begynner å vokse igjen skyver den bunnmorenen foran seg. Endemorene – morene som ligger igjen der breen stopper.

 

Farlige breer

Det er sprekkene i en bre som er farlig, særlig når de ikke er synlig på breoverflaten.

Snøbroer - Dersom det ligger snø på breene kan et tynt snølag skjule dype bresprekker. Disse snøbroene kan være så tynne at de ikke tåler vekten til én person. Det er derfor det er lurt å gå i taulag.

 

Sprekkene oppstår når ishastighet forandrer seg.

Brefall – oppstår når der underlaget blir brattere.

Bresprekker er vanlige i brefall. De er sjeldent dypere enn 30 – 40 m. Dypere ned lukker sprekkene seg.

 

Breer som vokser har ofte en bratt brefront. Denne kan det være farlig å bevege seg for nær. Bevegelsen i isen kan føre til at det raser ut store isblokker på størrelse med hus.

 

Breelvene – vannet i elvene er smeltevann fra isbreen. Det kan komme uventede flommer i breelven p.g.a isdemninger som kan oppstå under breen.

 

<bilde>

 

Landformer dannet av isbreer

De iseroderte landformene her i landet, er et resultat av erosjon gjennom alle istidene som har vært her de siste 2 – 3 millioner årene.

 

Alpint landskap

Botnbreer – danner det alpine landskapet og er mindre breer som ligger i nedboringer i fjellsidene, ofte på skyggesidene. Botnbreene eroderer botner i fjellsidene. Botnbreene graver seg inn i et fjellmassiv fra flere sider samtidig, og tilslutt står det bare igjen isolerte spisser og smale bredder. I alpene er dette et vanlig landskap, derfor har det fått navnet alpint landskap. I Norge kan vi finne alpint landskap i Jotunheimen, Troms, Nordland, Rondane, Sunnmøre og på Svalbard.

 

Det alpine landskapet må være eldre enn den siste istiden. Tiden etter istiden har vært for kort til at botnbreene kan ha erodert så mye.

<bilde>


<bilde>

 

<bilde>

 

Daler og fjorder

Isbreene har formet dalene gjennom istidene. I mellomistidene har elvene erodert dalene, men det er breen som har satt de tydelige sporene. De dype dalene og fjordene viser hvor kraftig breerosjonen har vært.

 

Da isbreen dekket hele Skandinavia helte breoverflaten jevnt ut til sidene fra et isskillet som gikk fra Jotunheimen i vest til Rondane og videre østover.

 

Brestrømmene fulgte breoverflatens helning (helling) ut fra isskillet. Der helningen falt sammen med dalretningen, ble erosjonen sterkest. Her var både ishastighet og istykkelse størst. Isen var ikke like tykk på fjellviddene, dermed bevegde den seg saktere og eroderte mindre. Derfor ble dalene dypere og dypere i forhold til fjellviddene for hver istid.

 

U-daler – Da landet var nediset, fylte isen hele dalen, og isstrømmene eroderte både dalbunn og i dalsidene. Isen gjorde dalene rettere ved å kutte svingene i elvedalene, og slik oppstod u-daler med bratte dalsider og flat bunn.

 

<bilde>

 

Hengende daler – sidedaler hvor breen har erodert mindre enn i hoveddalen. Hoveddalen og sidedalen har ikke lik høyde fordi breerosjonen har vært størst i hoveddalen. Dermed ligger hoveddalen lengre nede enn sidedalen.

 

Fjordsjøer – finnes som ofte i de dypeste dalene hvor stedet er langsmalt. De grunneste fjordsjøene er for lengst fylt igjen med løsmasser som elven har brakt med seg etter siste istid. Fjordene er druknede U-daler som er blitt fylt igjen etter siste istid.

 

Skred

Frostforvitring er den vanligste formen for forvitring i vårt klima og er ofte med på å starte skred. Vann siger ned i sprekker, fryser, vannet utvider seg når det blir til is og sprenger løs deler av fjellet.

 

I enkelte steder har innlandsisen lagt igjen tykke jordlag på dalsidene. Hvis jordlagene blir oppbløtt av mye regn eller sterk snøsmelting blir jorden oppbløtt og kan rase ut. Mye regn kan utløse fjellskred, mens perioder med kraftig vind og snøfall kan det oppstå snøskred. Skredene er særlig farlige hvis de faller ned i innsjøer eller fjorder. Da kan det oppstå flodbølger.

 

<bilde>

 

Innlandsisen smelter bort

Etter den siste kalde perioden var slutt ca 11.700 år siden skjedde det en rask klimaendring. Dette gjorde for ca. 8500 år siden var all innlandsisen borte og avsmeltningsperioden var slutt.

 

I Østfold og Vestfold kalles endemorenen for raet. Et ra er endemorene fra istiden. Da breen rykket fremover, lå mye av lavlandet langs kysten under vann, og brefronten stod ut i havet. Raet ble derfor skjøvet opp på datidens havbunn. Senere hevet landet seg og raet og havbunnen ble til tørt land.

 

Leirbakkelandskapet

Under istiden ble Norge presset ned av tyngden til innlandsisen. Etter hvert som brefronten smeltet tilbake, fulgte derfor havet innover land. Store landområder rundt Trondheimsfjorden og Oslofjorden ble dermed liggende under vann. På havbunnen ble det avsatt sand og leire som smeltevannet førte med seg.

 

Da isen smeltet bort begynte landet å stige, noe den gjør fortsatt. Desto tykkere isen hadde vært desto mer hevet landet seg. Strandvoller, deltaer og leiravsetninger viser oss hvor høyt havet stod like etter at isen ble borte, altså hvor den marine grensen gikk.

 

Straks leiravsetningene dukke topp av havet ble de utsatt for erosjon av rennende vann. Elver og bekker gravde et nettverk av små og store V-daler. Det er et slikt leirbakkelandskap vi kaller ravinelandskap(ravine = bekkedal).

 

Leirskred

Øverst består leiravsetningene av en fast tørrskorpe som er 4-6 m tykk. Under tørrskorpen kan leiren ha helt andre egenskaper. Leiras oppbygging – Leiren er avsatt i havet og derfor salt. Det er nettopp dette saltet som binder leiren sammen, og saltinnholdet er avgjørende for stabiliteten i leirmassene.

 

Helt siden leiravsetningene kom opp av havet, har regnvann og grunnvann vasket ut saltet av leiren. Når saltet er borte, blir leiren ustabil og sårbar for ytre påvirkninger. Denne leiren kaller vi kvikkleire. Mange leirskred blir derfor utløst av elveerosjon. Leiren kan også bli flytende, noe som kan utvikle kvikkleireskred.

 

I Verdal i Nord-Trøndelag i 1893 oppstod det største leirskredet vi kjenner til i Norge. På 30 minutter døde 112 mennesker, 16 gårdsbruk forsvant og mer enn 30 bruk ble ødelagt.

 

Landformer dannet av elven

Elven eroderer mest når den er i flom. Dette er fordi vannføringen, vannhastigheten og materialtransporten er størst under flom. Løsmassene som elven fører med seg, sliter i bunnen og sidene i elveløpet.

 

<bilde>

 

Landformer i fast fjell

Hvis elver graver seg ned i fast fjell vil resultatet bli trange V-daler. Hvis dalsidene er stupbratte, kaller vi dem elvegjel/Canyon.

 

I de elveeroderte dalene fyller elven ofte dalbunnen. Disse dalene må være dannet i isfrie perioder, før eller mellom istidene, og har unngått senere iserosjon. Ujevnheter i elveløpet gjør at det oppstår elvevirvler i elvevannet. Stein og grus som følger med vannet kan grave seg ned i berggrunnen og danne jettegryter.

 

Elveavsetninger

I Norge er det breelver og elver i leirområder som fører med seg mest løsmasser. Det groveste materiale, som stein og grus, fører elven med seg langs bunnen (bunntransport). Bunntransporten ligger i elvebanker nedover elven. Elvebankene er lettest å se når det er lavvann. Først når vannet øker og flomvannet dekker elvebankene blir løsmassen transportert videre ned elven. Samtidig kommer ny løsmasse til og slik blir elvebankene liggende, men materiale blir skiftet ut hele tiden. Den aller fineste delen av løsmassene (leire,finsand) holder seg svevende i elven. Det er dette slammet som setter farge på vannet.

 

Dersom elven blir tilført mer grus og stein enn den klarer å føre videre vil noe bli liggende igjen i elveløpet. Da bygger elvebunnen seg opp og elven deler seg i flere løp. Dette kjennetegner elver med mye bunntransport.

 

Der elven renner i sand vil den utvikle et meandermønster. I meanderløpet eroderer elven i yttersvingene og avsetter materiale i innsvingene. Det er slik den har fått sin spesielle form. Elvesvinger som blir kuttet av, blir liggende igjen som kroksjøer. Kroksjøene blir med til fylt igjen av flomavsetninger og gro til.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil