Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Dype spor

Dype spor

Novelle skrevet på tentamen i 10. klasse.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
18.01.2010
Tema
Ulykker


Først gikk han bak henne. Så på henne med beundrende øyne. Han virket fortapt. Fortapt i henne. De stive bevegelsene tydet på at han var redd. Redd for å ta kontakt. Redd for å virke dom.

 

Men så endret det seg. Han måtte ha fått nytt mot. Man kunne se det på han. Redselen var lagt igjen i de dype fotsporene bak han. Motorikken på beina hans hadde økt fart, og på få sekunder var han oppe på siden av henne. Hun virket litt redd i starten. Det måtte være første gang hun snakket med han. Øyne var defensive. Klare til å vike unna om det ble for bekvemt.

 

De pratet lenge, kanskje i 1 eller 2 minutter. De gikk oppover den isbelagte stien med små frie skritt. Litt lengre framme ventet et veikryss på dem. Gutten benyttet sjansen til å knytte skoen. Jenta stoppet opp for å vente på han, 2-3 meter ute i veien. 50 meter lenger nede kom det en bil i litt for stor fart. Rundt 100 km/t. Det var sølvgrå Volvo… uten vinter dekk.


 

Øynene hennes strålte. Strålte til han. Uten ord så de på hverandre. Lenge. Ingen av dem sa noe. Det var ikke nødvendig. Øyenkontakten pratet for dem. Men så; et høyt tut avbrøt den fine stillheten de hadde. Gutten så det først. Han reiste seg og sprang mot henne. Dyttet henne av all kraft ut i snøen. Hun reiste seg forskrekket og så tilbake på han. Forventet et redselsfullt blikk tilbake, men nei. Han smilte. Det hun hadde gjort hadde betydd så mye. At det kom en bil sklidende mot han, hadde ingen betydning. Det hadde skjedd en forandring hos ham. En forandring til det bedre.

 

4 minutter og 32 sekunder tidligere.

 

Det var vinter. En kald vinter. Kanskje til og med en litt for kald vinter. Det føltes i hvert fall sånn. Særlig på beina. Skrittene mine sank litt for langt ned i snøen. Selv de lysegrønne gummistøvlene mine hadde ikke hatt en sjanse mot dette. Kramsnøen klebet seg fast til den løse skolissa. Måtte vel egentlig knyte den. Men ikke akkurat nå. Snart. For nå var det noe annet som fanget meg. Der framme, muligens 10 meter, gikk ei jente. Ei 1,67 høy brunette. Varmen jeg kjente når jeg så på henne fikk meg til å glemme de iskalde beina. Jeg hadde mye følelser for henne. Hadde hatt de følelsene lenge. Siden 5 klasse. Jeg elsket henne, rett og slett. Dessverre visste hun det ikke. Hennes uvitenhet om meg var for stor til å forklare. Og uansett, jeg klarte det ikke. Klarte ikke å prate med henne. Jeg var feig. Ussel. Patetisk. Hva så vel hun i meg? Hva var oddsen for at hun i det hele tatt ville snakke med meg? Hun kom antageligvis til å øke farten eller springe vekk fra meg. Og hvorfor konkluderer jeg med meg selv? Jeg har sikkert gjort det 1000 ganger før. Hver eneste skoledag går jeg bak henne. Tenker de samme tankene om og om igjen. Jeg blir gal. Noen sier at jeg burde få meg et liv. Kanskje jeg burde vurdere det. Muligens å vurdere nye sko også. For disse var blaute nå. Kanskje litt for blaute.

 

3 minutter og 21 sekunder tidligere.


Kunne hun ikke snu seg. Legge merke til meg. Gjøre ett eller annet. En forandring. Ikke det at jeg hadde noe imot å stirre på henne bakfra, men det var det at… ja, hva var det egentlig? Hva var det som var så spesielt med henne? Og hvorfor gadd jeg å bry meg? Helt ærlig, jeg visste ikke. Jeg har hørt at man ikke kan velge hvem man blir forelsket i, noe som stemmer. Alt ved henne stemte liksom. Faktisk var det ikke noe liksom. Det var fakta. Og om alt stemte måtte det jo være den rette. Så egentlig kunne jeg ta en sjanse og gå bort til henne. Hva tenkte jeg på? Det hadde blitt en katastrofe. Men på en annen side; hva hadde jeg og tape? Muligens noe av stoltheten, men den var det uansett ikke så mye igjen av. Kanskje det var på tide med en forandring? Et sidesprang fra den vanlige rutinen. Ja.

 

Hjertet mitt banket fortere. Men denne gangen på en god måte. Jeg hevet hodet og økte farten for å ta igjen jenta der framme. Jenta i mitt liv.

 

2 minutter og 10 sekunder tidligere.

 

Jeg prøvde først med et forsiktig ”hei,” noe som var totalt mislykket. Hun enset det ikke en gang. Så jeg prøvde en gang til, denne gangen litt høyere. Hun vred hodet litt, men gjorde ikke noe tegn til at hun visste at jeg var der. ”HEI!” Kanskje noe overdrevent, men, men.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil