Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Ut av hennes liv...

Ut av hennes liv...

En stil som handler om et kjærestepar under 2. verdenskrig. Trist slutt.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
08.01.2010


De grep armen hans og pisket hardere og hardere. De smilte og spyttet på ham. Som en kjøkkenfille ble Rolf kastet fram og tilbake i rommet. Blodet rant fra munnen hans og ansiktet var dekket av dype, vonde sår. Blødende sank han sammen på gulvet og gispet etter luft. Liezl holdt for ørene av frykt, men hørte likevel stønn av smerter. Til slutt slepte de ham ut av sitt eget hus....

 

Året var 1938. Det nærmet seg jul og det årlige juleballet gikk av stabelen. Gjestene ble møtt med varm fiolinmusikk. Det var da Rolf fikk øye på henne. Han sto i døråpningen inn til ballsalen og klarte ikke ta øynene bort. Kvinnen som spilte fiolinen var enda vakrere enn musikken. Den blå kjolen hennes var laget av myk silke. Det lange, brune håret lå perfekt over skuldrene hennes. De krystallblå øynene lyste bare godhet. Det var deres kveld. Liezl falt pladask. Rolf var vimsete, men søt. Hver gang hun så inn i de nøttebrune øynene hans, druknet hun av kjærlighet og overveldelse.


 

Det var en spent stemning i Tyskland, og Hitler fikk stadig mer makt. Våren var endelig kommet til Berlin. Liezl sto utenfor familiens herskapshus og trakk litt frisk luft i den idylliske hagen. Foreldrene var noen kravstore perfeksjonister. Ofte var det godt for henne å komme seg bort fra de faste rammene. Naturen var et sted hvor hun kunne drømme uten å bli dømt.

 

Liezl hørte det rennende vannet fra fontenen. Lukten av ny gjødsel spredte seg i luften. Det var gått flere måneder siden vinterballet hvor hun møtte Rolf for første gang. Faren hadde rådet henne til å holde seg unna, men Liezl trosset sin fars ønske. Helt fram til nå hadde hun levd livet sitt slik foreldrene ønsket, og det hadde gjort henne til en person ikke engang Liezl kjente. For aller første gang i hennes unge liv, følte hun seg levende.

 

Det var sent på ettermiddagen. Rolf sto ved porten og ventet på Liezl. Hver eneste dag spaserte de flere kilometer rundt i byparken. Men denne dagen var ikke som alle andre. Noe var annerledes. Liezl klarte ikke helt å sette fingeren på hva det var. Hvorfor følte hun det slik? Hvorfor smilte ikke Rolf? Han strakte ikke ut armene da hun kom løpende. Han virket rett og slett litt fjern. Etter en lang og ubehagelig stillhet, begynte han endelig å snakke om det han gikk og grublet på. «Er du egentlig klar over hva som er i ferd med å skje her i landet?», spurte Rolf tydelig opprørt. Liezl visste ikke helt hvordan hun skulle reagere. Hun hadde hørt mye prat om «den lille mannen» og hva han kunne utrette. Men hun forsto ikke hva dette hadde med kjærligheten deres å gjøre. Rolf så på henne som om hun ble født i går. «Jeg er jøde, Liezl». Rolf hadde en stor rynke i panna. Han fortsatte å prate. «På grunn av føreren og hans ord, så er jeg en skitten skam». Plutselig gikk det opp for henne hvor blind hun hadde vært.

 

«Men alt ordner seg nok», skyndet Rolf seg å si. Han smilte usikkert. Hun visste godt at han bare sa det for å ikke gjøre henne mer bekymret, men Rolf hadde lært henne å leve i nuet. Det var derfor Liezl elsket ham så ubegripelig høyt. Rolf forsto henne fullt og helt. Han var den eneste som behandlet henne som den livsglade og eventyrlystne jenta hun var, og ikke som banksjefens pliktoppfyllende datter. Brått strakte han hånden frem mot henne. Tankene fór gjennom hodet hans, før han omsider holdt rundt henne og kysset henne under den klare, blå vårhimmelen. Begge tiet, men de tenkte likevel det samme.

 

Neste dag ventet ikke Rolf ved porten slik som han alltid pleide. Samtalen de hadde hatt dagen før, hadde hjemsøkt Liezl hele natten. Tanken på å miste Rolf var smertefull, og hjertet hennes hoppet over et par slag. Hun løftet opp den altfor lange kjolen og løp fortere enn noen gang. Tårene rant som en foss nedover kinnet hennes. Hun åpnet porten og stilte seg foran det store, røde huset hvor Rolf hadde vokst opp. Alle gardinene var trukket for. Anpusten, men målrettet løp hun opp alle trappetrinnene. Hun slo og banket på den låste døra. Et øyeblikk trodde hun at ingen var hjemme. Men plutselig så hun et kjent hode stikke forsiktig ut av døren. Hun ble lettet over å se at Rolf var i live. Hun ble derimot trist over å se ham så ustelt- som om han allerede hadde gitt opp håpet. Det lyse, blonde håret sto til værs. Buksa han gikk med hadde et stort hull på kneet, og med helt bare føtter sto han der. Han hadde ikke tatt seg tid til å kneppe igjen den hvite bomullsskjorta engang.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil